2010 Nr 2a 2010 USAs førstetjenar? Kinas dilemma i krisa
| USAs førstetjenar? Kinas dilemma i krisa |
 |
 |
 |
| Skrevet av Hung Ho Fung | |||
|
Finanskrisa og den globale nedturen som vart resultatet, fekk mange til å lure på om ein utfordrar kunne stige opp som erstatning for USA som dominerande i den kapitalistiske verdsøkonomien.1
Ho-fung Hung er assisterende professor ved Department of Sociology, Indiana University, Bloomington.Fordi finanskrisa i USA og Nord hadde opphav i stor gjeld, låg produktivitet og overforbruk, verka det naturleg å sjå på motsatsen for å finne sannsynlege kandidatar – dei austasiatiske eksportøkonomiane med store beholdningar av USA-gjeld, produksjonskapasitet og høg sparing. Straks etter at kollapsen til Lehman Brothers opna for den globale nedgangen, kom det proklamasjonar om den endelege triumfen til utviklingsmodellen i Aust-Asia, og framfor alt Kina. Kommentatorar i USA oppsummerte at det store krasjet i 2008 ville bli katalysatoren som flytta senteret i kapitalismen frå USA til Kina.2 Men våren 2009 hadde mange innsett at dei austasiatiske økonomiane ikkje var så sterke som ein hadde fått inntrykk av. Mens den brå nedgangen i importetterspørselen i Nord hadde fått dei asiatiske eksportørane til å krasjlande, så gav utsikten til at enten USAs statskasse eller dollaren skulle gå i botnen det vanskelege dilemmaet: enten kvitte seg med eigedom i USA, og dermed gi startskotet til kollaps for dollaren, eller kjøpe meir for å unngå umiddelbart samanbrot, men utsette seg for auka risiko for det i framtida. Statlege investeringar som vart rulla ut seint siste året i megastimulanspakka til den kinesiske regjeringa, skapte markant innhenting i Kina så vel som for dei asiatiske handelspartnarane. Men det er usannsynleg at veksten som vart skapt, kan nære seg sjølv til ny vekst. Kinesiske økonomar og politiske rådgivarar har uroa seg for at folkerepublikken vil vakle igjen når stimulanseffekten bleiknar, på same vis som det er usannsynleg at forbrukarane i USA vil ta inn igjen slakken raskt. Trass i alt snakket om Kinas evne til å øydelegge dollarens status som reservevaluta og til å skape ei ny finansiell verdsordning, så har folkerepublikken og naboane få andre val på kort sikt enn å støtte USAs økonomiske dominans ved å gi meir kreditt. I det følgande vil eg sjå på dei historiske og sosiale årsakene til at Kina og Aust- Asia har blitt stadig meir avhengige av forbrukar-marknaden i Nord som grunnlag for veksten, og på finansmarknaden i USA som lagringsplass for sparepengane sine. Eg vurderer så dei langsiktige sjansane for å bli uavhengige, og argumenterer at for å skape meir autonome økonomiar i Asia, må Kina omdanne ein eksportorientert vekstmodell – som i hovudsak har vore til fordel for og halde ved like av kapitalen i eksportområda på kysten – til ein vekst driven av innanlands forbruk, gjennom storskala omfordeling av inntekt til landsbygda og jordbruket. Men det vil ikkje vere mauleg utan å bryte det grepet den urbane kysteliten har på makta. Tigrar og gjessHistoria om den raske veksten etter krigen i Japan og dei fire tigrane – Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore – er vel kjent, og treng ikkje bli repetert her. Men om deira dynamiske vekst kan hengast på statens sentrale rolle som tildelte dyrebare ressursar til strategiske industrisektorar, så er det like viktig å forstå at det var den kalde krigens geopolitikk i Aust-Asia som i utgangspunktet gjorde det mauleg med utviklingsstatar her. Det var faktisk ein varm krig som gjekk føre seg i Aust-Asia under den kalde krigen. Kommunist-Kinas støtte til geriljarørsler og deltaking i krigane i Korea og Vietnam hadde ført regionen inn i ein permanent nødtilstand, og Washington såg Aust-Asia som den mest sårbare delen av kjeden som skulle stanse kommunismen. USA såg sine asiatiske nøkkelallierte – Japan og dei fire tigrane – som for viktige til å mislykkast, og gav dei rikeleg med finansiell og militær hjelp for å bråstarte og gi retning til industriell vekst, og marknaden i Europa og USA halde vidopne for asiatiskproduserte varer. Denne tilgangen til vestlege marknader skapte ein ekstra fordel som andre utviklingsland ikkje hadde, og utan den er det utenkeleg at dei asiatiske økonomiane ville hatt slik suksess. Sett i det lyset er den raske økonomiske veksten i Aust-Asia langt frå noko «mirakel». USA skapte den som del av forsøk på å skape underordna og framgangsrike bolverk mot kommunismen i den asiatiske Stillehavsregionen. Det var aldri meininga at desse økonomiane skulle utfordre dei geopolitiske og geoøkonomiske interessene til USA. Dei var underordna klientar som hjelpte Washington å realisere planane sine for regionen. Organiserte i eit mangfaldig nettverk av underleverandørar med sentrum i Japan hadde dei asiatiske eksportøkonomiane ulike delar av verdikjeden. Dei spesialiserte seg på varer med spesifikk inntjening og ulikt teknologisk innhald. Japan satsa på varer med høg verdiskaping, dei fire tigrane på produkt på mellomnivå, og dei oppstigande tigrane i søraustasia på arbeidsintensive lågkostprodukt. Dette berømte flygande gjessmønstret utgjorde eit nettverk av pålitelege produsentar av eit breit spekter forbruksvarer til den første verda. Då den kalde krigen byrja tine på 1980-tallet, steig statsgjelda og underskotet til USA som resultat av nyliberale skattekutt og auka militærutgifter den siste etappen av den kalde krigen. I staden for å bryte ut av USA-dominansen, så knytta dei asiatiske økonomiane seg tettare til USA ved å finansiere det himmelhøge tvillingunderskotet. Den eksportorienterte industrialiseringa i Aust-Asia hadde vore para med lågt innanlands konsum. Handelsoverskotet og høg sparerate gjorde desse landa i stand til å bygge seg opp solid finansiell kraft i form av store utanlandsreservar. Fordi dei såg statsobligasjonar frå USA som tryggaste finansinvesteringa, plasserte dei fleste austasiatiske eksportørane frivillig dei oppsamla kontantane sine i slike obligasjonar med låg avkasting, og gjorde seg til USAs viktigaste kreditorar. Då dei finansierte USAs handelsunderskot, gav det næring til USAs appetitt på asiatisk import, og stadig aukande asiatisk handelsoverskot førte til kjøp av enno fleire statsobligasjonar i USA. Desse gjensidig forsterkande prosessane gjorde Aust-Asia enno meir avhengige av USA marknadsmessig og finansielt. Det forlenga den skjøre framgangen mens USAs hegemoni byrja sprekke.
Den drastiske ekspansjonen til den kinesiske
eksportindustrien er ikkje bare årsaka
til den kometaktige økonomiske veksten,
men òg den globale finansielle makta gjennom
auka LandbrukskriseKinas evne til å innføre ei ekstrem utgave
av den austasiatiske eksportleia vekstmodellen
dei tri siste tiåra heng både på
verdskonjunkturane og Kinas heimlege
politiske økonomi. For det første fall Kinas
arbeidsintensive oppstart saman med starten
på ein frihandelsekspansjon frå 1980-
talet utan sidestykke. Om det ikkje hadde
vore for utflyttinga av industri frå landa i
Nord og deira stigande appetitt på billige
industrivarer, kunne ikkje Kina eksportert
seg til velstand. Viktigare, Kinas uvanlege
konkurranseevne er i hovudsak grunna på Mange hevdar at Kinas konkurransedyktige
lønningar kjem av politikken med
fast valutakurs som undervurderer eigen
valuta i stor grad. Andre påstår at Kinas
store overskot av arbeidskraft på landsbygda
gjorde dei i stand til å drive med «ubegrensa
» tilgang på arbeidskraft mykje lenger enn
andre asiatiske økonomiar. Men nærmare
gransking viser at begge desse forklaringane
er utilstrekkelege. Først, som figur 5 viser,
er skilnaden mellom Kinas lønnsnivå og
nabolandas mykje større enn det som kan forklarast med ein undervurdert valuta.
Jamvel om yuanen blei skrive opp 20 til 30
prosent i høve til dollaren – slik mange kritikarar av Kinas valutamanipulasjon i USA
går inn for – så ville kinesiske lønningar
framleis ligge markant lågare. For det andre
er ubegrensa tilgang på arbeidskraft ikkje eit naturfenomen på grunn av den kinesiske
b Knyttinga mellom denne politikken og lågt lønnsnivå kan illustrerast ved å sette utviklinga på landsbygda i Kina opp mot utviklinga i Japan, Sør-Korea og Taiwan. Dei hadde au stor befolkning på landsbygda og landbrukssektoren då det økonomiske oppsvinget der starta. I etterkrigstidas Japan styrte det regjerande Liberaldemokratiske partiet aktivt ressursar til landsbygda ved infrastrukturtiltak, finansiering av utviklingstiltak for landbruket, subsidiar til bruka og toll på utanlandske produkt. I Sør-Korea sette Park-regimet i verk den nye landsbyrørsla (Saemaul Undong) tidleg på 1970- talet, med store finansielle ressursar til å oppgradere infrastrukturen på landsbygda, finansiere mekanisering av landbruket, og bygge opp utdanningsinstitusjonar og kooperativ på landsbygda. Desse tiltaka vart ein markant suksess: dei auka hushaldningsinntektene på landsbygda frå 67 prosent av den i byane i 1970 til 95 prosent i 1974, og så godt som fjerna inntektsgapet mellom by og land.3 På Taiwan førte Kuomintangregjeringa ein liknande politikk på 1960- og 70-talet i tillegg til medvitne forsøk på å fremme industrialisering på landsbygda. Den desentraliserte strukturen som vart resultatet, gjorde at dei taiwanske bøndene periodevis kunne jobbe i fabrikkar i nærleiken utan å slutte i jordbruket for godt eller migrere til større byar. Det bidrog til å halde attende ein betydeleg del av arbeidskrafta i landsbyane, og gav grunnlag for ei meir balansert utvikling mellom by og land. På 1960- og 70-talet var gjennomsnittsinntekta alltid over 60 prosent av byane. Med ein slik politikk er det ikkje overraskande at overskotet av arbeidskraft på landsbygda tørka fort ut og at industrilønningane skaut i veret i desse landa. Grunnane til at slik politikk blei ført, varierte. I Japan var landsbygdveljarane til LDP så viktige at det forklarer korfor LDP var opptatt av utvikling på landsbygda. For dei høgreorienterte autoritære regima i Sør-Korea og Taiwan var utvikling på landsbygda og i landbruket ein måte å minimere den sosiale uroa som vanlegvis følger industrialisering, og hindre at venstresida fekk innpass på landsbygda. Det var òg ein avgjørande måte å sikre tilgangen på mat i den kalde krigens tid. I motsetning til det har den industrielle utviklinga i Kina sidan midt på 1980-talet vore mykje meir ubalansert enn den i Japan, Sør-Korea eller Taiwan. Dei siste tjue åra har den kinesiske regjeringa i hovudsak konsentrert investeringane i byane og den industrielle sektoren, spesielt i kystområda, slik at investeringar på landsbygda og i landbruket heng etter. Statseigde bankar har også konsentrert finansieringstiltaka sine i by- og industriutvikling, mens landsbygda og landbruket har blitt neglisjert. Dei to siste tiåra har per capita-inntekt på landsbygda aldri vore over 40 prosent av nivået i byane. Skeivfordelinga til fordel for byane kom i det minste delvis på grunn av dominansen til ein mektig by-industriell elite i dei sørlege kystregionane – ein elite som vaks fram etter at Kina vart integrert i verdsøkonomien, som utvida sine finansielle ressursar og politiske maktstilling med eksportboomen, og blei stadig dyktigare til å forme politikken til sentralregjeringa til sin fordel. Etter ei undersøking nyleg har KKPs ”elitefraksjon” – sett saman av høgtståande leiarar med karrierer i kystregionane og i handels- og finansadministrasjon – kontroll over fleire plassar i politbyrået enn rivalane i ”populistfraksjonen”, som har sterkare band til innlandsprovinsane. Sjølv om Hu Jintao, den noverande statsleiaren, er leiar for populistfraksjonen, så har Xi Jinping – valt av partiet til å ta over etter Hu i 2012 framfor Hus eigen favoritt – vore leiar i kystprovinsane Fujian og Zhejiang, og er ein av toppfigurane i elitefraksjonen.4 Den aukande makta deira sikra at det vart lagt større vekt på eksportretta konkurranseevne og å trekke til seg utanlandske investeringar enn på utvikling i jordbruket. Opprøra i byområde i 1989 – som resultat av hyperinflasjon og synkande levestandard i dei store byane – gjorde bare parti og stat meir oppsette på å trygge økonomisk framgang i storbyområde på kostnad av landsbygda på 1990-talet.
Slik er den bybaserte utviklingsmodellen årsaka til Kinas langvarige «grenselause» tilgang på arbeidskraft, og dermed for stagnasjonen i lønningane som har kjenneteikna det økonomiske miraklet. Det ligg au bak Kinas veksande handelsoverskot, som er kjelda til større global økonomisk makt. Men dei låge lønningane og låg levestandard på landsbygda som er resultatet av denne utviklingsstrategien, har hemma innanlandsk forbruk og gjort landet meir avhengig av forbrukaretterspørsel i Nord, som i sin tur i stadig sterkare grad er bygd på massive lån frå Kina og andre asiatiske eksportørar. Etter som desse andre eksportørane har blitt integrert med den kinesiske eksportmaskina i eit regionalisert industrielt produksjonsnettverk, har den sårbare kinesiske økonomien gjort heile den austasiatiske regionen mindre robust. Sinosentrisk ufridomPå 1990-talet har Kina gradvis etablert seg som den mest konkurransedyktige eksportøren i Asia, på enkle produkt til teknologisk avanserte. Som følge av det vart dei andre – medrekna Japan og dei opprinnelege fire tigrane, saman med ei gruppe nye i Søraustasia som Malaysia og Thailand – sett under intenst press for å tilpasse seg. Kinas konkurranseevne førte til at mange eksportprodusentar flytta dit frå andre stader i Asia. Ei melding i Economist i 2001 merka seg korleis naboane til Kina reagerte med «uro og desperasjon»: «Japan, Sør-Korea og Taiwan fryktar ei undergraving av industrien sin når fabrikkar flyttar til lågkost-Kina. Søraustasia uroar seg for ’skeiv’ handels- og investeringsstraum ... Kina er ikkje ei (flygande) gås ... fordi dei lagar enkle og avanserte varer på same tid, bleier og mikrokretsar ... (Dei) lagar varer over heile verdikjeden, i ein skala som styrer prisane på verdsnivå. Derfor er Austasia engsteleg. Om Kina er meir effektive i alt, kva blir det att å gjøre for Kinas naboar?»6 Det er ganske visst slik at Kinas naboar restrukturerte eksportindustrien sin grundig for å minimere direkte konkurranse med Kina, og for å tjene på Kinas framgang. Under det gamle industriregimet i Austasia hadde dei ulike landa eksportert spesifikke grupper av ferdige forbruksvarer. No byrja desse landa å auke delen av avanserte komponentar (Korea og Taiwan) og kapitalvarer (Japan) i eksporten til folkerepublikken.
Regional integrasjon i Austasia syner seg tydeleg i sambandet mellom opp- og nedturar i kinesiske eksporttal og tala til naboane. Til dømes er den asiatiske opphentinga etter finanskrisa i 1997–98 og Japans nye vekst etter 2000 i det minste delvis knytt til at den kinesiske boomen absorberte komponentar og kapitalvarer frå desse landa. Då den noverande krisa byrja utvikle seg og forbrukaretterspørselen i USA starta falle raskt hausten 2008, bråfall den asiatiske eksporten straks, mens eksporten i Kina fall tilsvarande først om lag 3 månader seinare. Grunnen til forseinkinga var at fallet i asiatisk eksport i hovudsak var ein funksjon av ordrenedgang på delar og kapitalvarer frå Kina, fordi dei venta nedgang i ferdigvarer frå USA og andre dei kommande månadene. Begrensingane i den kinesiske utviklingsmodellen – alt for avhengige av forbruk i Vesten og elendig vekst i heimemarknaden – gjør uunngåeleg dei asiatiske partnarane sårbare, alle desse økonomiane blir utsette for alle større fall i forbruksetterspørsel i Nord. Den kinesiske utviklinga treng derfor ein ny balanse, det er ikkje nødvendig bare for ein bærekraftig økonomisk vekst, men au for den felles framtida for Austasia som ei integrert økonomisk blokk. Hinder for ny balanseRegjeringane i Kina og Austasia har tatt i bruk valutareservane sine for å kjøpe USAs gjeld, ikkje bare for å få trygge og stabile vinstar, men au som del av medvite forsøk på å finansiere USAs aukande likviditetsunderskot, og på den måten sikre kontinuerleg vareetterspørsel frå USA. Men underskotet kan ikkje stige i det uendelege, og kan til slutt ende med at dollaren eller marknaden for statsobligasjonar kollapsar, og ei endring i rentene som gjør slutt på forbruksfesten i USA. Det ville ikkje bare vere eit dødeleg slag for den kinesiske eksportmaskina, men også desimere deira økonomiske makt gjennom ei drastisk devaluering av eksisterande investeringar. Før den noverande krisa eksperimenterte den kinesiske regjeringa med ulike måtar å spreie og auke avkastinga på utanlandsreservane. Dei prøvde investere i utanlandske aksjefond, og med statlege oppkjøp av multinasjonale selskap, men mest alt endte som pinlege mistak. Dei var mindre resultat av dårlege investeringar enn den føringa som låg i dei eksepsjonelt store utanlandsreservane, som gjør det vanskeleg for Beijing å gå fritt inn og ut av visse finansielle produkt utan å forstyrre verdsmarknaden. På same tid vil Kinas oppkjøp av store utanlandske selskap sannsynlegvis utløyse proteksjonistiske eller nasjonalistiske mottiltak. Resultatet er at Kinas oppkjøp utanlands for det meste har vore synkande selskap på desperat jakt etter kjøparar. Desse hindringane for risikospreiing var tydelege då Lenovo gjorde det ulønsame oppkjøpet av pc-produksjonen til IBM. Lenovo er eit stort dataselskap knytt til den kinesiske regjeringa. Det er synleg i det massive tapet det kinesiske investeringsselskapet utsette seg for då dei kjøpte Blackstone i 2007, og framveksten av antikinesiske haldningar i Australia som følge av forsøket det statseigde aluminiumsselskapet Chinalco gjorde på å kjøpe seg kraftig opp i det største australske gruveselskapet Rio Tinto. Kinas hamstring av importert olje og andre varer for å stå mot stigande råvareprisar, førte også til betydelege tap då prisane sank kraftig i etterdønningane av krisa.
Desse kutta i privat forbruk har ikkje
bare gjort det vanskeleg for produsentar for
heimemarknaden å bli kvitt varelagra sine,
det har også gitt frustrasjon til mange utanlandske
selskap med høge forventningar
til Kinas påstått gigantiske marknad. I eit forsøk på å starte tiltak for å stabilisere utviklinga i Kina – statsminister Wen Jiabao kalte ho i 2007 for «ustabil, ubalansert, ukoordinert og på skrøpeleg grunn» – her den sentrale regjeringa under Hu Jintao og hans «populistiske» allierte sidan 2005 freista gi næring til forbruket innanlands ved å auke den disponible inntekta til bøndene og arbeidarane i byane. Den første bølga av slike initiativ omfatta fjerning av skatt i jordbruket og auka statlege innkjøpspriser på landbruksvarer. Jamvel om desse tiltaka for å heve levestandarden på landsbygda ikkje var meir enn små steg i rett retning, kom resultatet umiddelbart. Lett forbetra tilhøve på landsbygda seinka straumen til byane, og brå arbeidskraftmangel og lønnsauke blei resultatet i dei eksportretta kystsonene. Det fekk mange økonomar til å erklære at det lewisianske vendepunktet – der overskotet av arbeidskraft på landsbygda er oppbrukt – til slutt var nådd.9 På same vis som Kinas «uavgrensa» tilgang
på arbeidskraft meir var ein konse-kvens
av politikk enn av fysiske føresetnader, var
det lewisianske vendepunktet faktisk resultat
av statlege forsøk på å snu ei bybasert
utvikling framfor ein prosess driven av de Då den globale krisa slo til og den kinesiske eksportmaskina flata ut, la Kina straks opp ei gigantisk stimulansepakke på 570 milliardar US-dollar (medrekna både statlege utgifter og målretta lån frå statseigde bankar) i november 2008. Mange hylla frå starten den massive intervensjonen som eit gyllent høve for å sette fart på rebalanseringa av kinesisk økonomi med vekt på innanlands forbruk. Dei venta at stimulansepakka prinsipielt ville bestå av sosiale tiltak – som finansiering av medisinsk forsikring og trygdeutbetalingar – noko som ytterlegare ville heve disponibel inntekt og dermed kjøpekrafta til dei arbeidande klassane. Men ikkje meir enn 20 prosent av stimulansepakka gjekk til sosiale tiltak. Mesteparten gjekk til investeringar i maskiner og utstyr i sektorar som alt hadde overkapasitet, som stål og sement, og til bygging av verdas største lyntogsystem, med usikker lønsemd og nytteverdi.10 Utan særleg støtte til velferdstiltak eller små og mellomstore arbeidsintensive bedrifter vil tiltakspakka bare skape avgrensa forbetringar i disponibel inntekt og sysselsetting. Enno verre, tilsynelatande skrekkslått av det brå fallet i eksportsektoren, trakk sentralregjeringa attende rebalanseringstiltaka, og tok opp att ei rad eksportfremmande tiltak, som rabatt på meirverdiskattar og stans i den styrte valutaverdien. Produsentane i desse sektoren brukte jamvel krisa til å kreve den nye arbeidslova frå 2007 sett til sides for at dei skulle overleve.11
Det den massive pengebruken faktisk gjør, er å halde økonomien i toppgir med ein statsleia investeringsspurt på kort sikt, mens ein ventar på at eksportmarknaden skal snu. Sommaren 2009 viste tala at pakka framgangsrikt hadde stansa det frie fallet i den kinesiske økonomien, og skapt ein svak oppgang. Men på same tid er nær 90 prosent av veksten i BNP dei første sju månadene av 2009 skapt bare av investeringar i maskiner og utstyr betalt av ein låneeksplosjon og auka statlege utgifter.12 Mange av desse investeringane er ineffektive og generelt ulønsame (sjå tabell 3, neste side). Om eksportmarknaden ikkje snur i tide, vil nedgangen i statsinntektene, uproduktive lån og overkapasitetsproblemet skape større nedgang på litt lengre sikt. Med orda til ein framståande kinesisk økonom er megastimuleringspakka som «å drikke gift for å døyve tørsten».13 UtsikteneI løpet av dei to siste tiåra har Kina utvikla seg til sluttprodusent og eksportør i eit austasiatisk produksjonsnettverk. Dei har au oppnådd status som USAs største kreditor, og blitt landet med størst reservar av utanlandsk valuta, og demonstrert potensialet som marknad for verda i tillegg til å vere verkstaden hennar. Slik er Kina godt posisjonert til stake ut ein ny regional og global økonomisk orden ved å hjelpe Asia og Sør til å gjøre seg uavhengige av marknad og pengar frå Nord og spesielt USA. Men Kinas potensiale til å leie er langt frå verkeleggjort. Så langt har folkerepublikkens strategi med å låne til USA for å fremme kjøp av kinesisk eksportvarer bare gjort både Kina og underleverandørane deira meir avhengige av forbrukarane i USA og landets statsobligasjonar, og gjort dei sårbare for all turbulens i internasjonal økonomi. Kinas langvarige konkurranseevne som eksportør er basert på ein utviklingsmodell som driv landsbygda konkurs, og forlengar den uavgrensa tilgangen på lågt betalte migrasjonsarbeidarar til eksportorienterte kystregionar. Det resulterande og evig aukande handelsoverskotet kan blåse opp Kinas finansielle makt, men den langvarige stagnasjonen i lønningane hindrar vekst i forbruket i Kina. Den noverande finanskrisa som har øydelagt forbrukaretterspørselen i Nord og gjort ein kollaps i marknaden for statsobligasjonar og dollaren i USA meir sannsynleg, er eit forseinka signal om at det krevst ei alvorleg kursendring. Beijing veit godt at vidare oppsamling av utanlandsreservar verkar mot føremålet, etter som det ville auke risikoen knytt til det Kina alt eig, eller føre til flytting til enno meir risikoutsette plasseringar. Regjeringa veit au godt at det er behov for å gjøre landet mindre avhengig av eksport og å stimulere veksten i innanlandsk etterspørsel ved å auke den disponible inntekta til dei arbeidande klassane. Ei slik kursendring må innebere å flytte ressursar og politiske tyngde bort frå kystbyane over til baklandet på landsbygda, der langvarig sosial marginalisering og underforbruk har skapt godt rom for forbetringar. Men kapitalistane som har slått rot gjennom fleire tiår med eksportleia utvikling, gjør det til ei skremmande oppgave. Tjenestemenn og entreprenørar frå kystprovinsane som har blitt ei mektig gruppe i stand til å forme politikk og tiltak frå sentralregjeringa, er så langt urokkeleg mot all slik nyorientering. Denne dominerande fraksjonen i den kinesiske eliten, som eksportørar og kreditorar i verdsøkonomien, har etablert eit symbiotisk forhold med den herskande klassen i USA, som har gjort sitt beste for å halde på sitt innanlandske hegemoni ved å sikre levestandarden til borgarane i USA, som forbrukarar og låntakarar. Trass i sporadisk kiv delar dei to elitegruppene på begge sider av Stillehavet interesse i å bevare evig sitt respektive innanlandske status quo, så vel som den noverande ubalansen i verdsøkonomien. Utan at det blir ei grunnleggande politisk omgruppering, som flyttar maktbalansen frå den urbane eliten på kysten til krefter som representerer interessene til grasrota på landsbygda, er det sannsynleg at Kina vil halde fram med å føre andre asiatiske eksportørar i iherdig arbeid for – og som gissel for – USA. Det anglo-saksiske etablissementet har nyleg blitt meir respektfulle mot dei asiatiske partnarane, og har invitert Kina til å bli «aksjeeigar» i ein «KiAmerikansk» global orden, eller «G2». Det dei meiner er at Kina ikkje skal sitte uroleg i båten, men halde fram med å bidra til USAs økonomiske dominans (kanskje til gjengjeld for større omsyn til Beijings interesser i Tibet og Taiwan). Det ville sette Washington i stand til å kjøpe seg dyrebar tid for å sikre kommandoen over nye sektorar i verdsøkonomien gjennom lånefinansierte statlege investeringar i grønn teknologi og andre innovasjonar, og dermed endre eit sjukdomsplaga overherredømme til eit grønt hegemoni. Det ser ut til å vere det Obama-administrasjonen satsar på som sitt langsiktige svar på den globale krisa og nedgåande amerikansk makt. Om Kina skulle reorientere utviklingsmodellen sin og få større balanse mellom innanlands forbruk og eksport, ville dei ikkje bare frigjøre seg frå å vere avhengige av den samanfallande forbrukarmarknaden i USA og misbruket av risikable lån til USA. Men det ville vere til fordel for produsentar i andre asiatiske land som er like ivrige etter å sleppe bort frå desse farane. Viktigare, om andre veksande økonomiar skulle gjøre liknande nyorienteringar og Sør-Sør-handel utvikla seg, då kunne dei bli forbrukarar for kvarandre, og gå inn i ein ny æra med autonom og rettferdig vekst i Sør. Men inntil det skjer er ei resentrering av den globale kapitalismen frå Vest til Aust og frå Nord til Sør – i etterdønningane av den globale krisa – lite anna enn ønsketenking. (Artikkelen til Hung Ho-Fung, ’America’s Head Servant’ sto første gang i New Left Review 60, side 5–25. Trykkes i Rødt! med tillatelse fra New Left Review. Artikkelen er oversatt til norsk av Gunnar Danielsen.) Notar:
Lag en lenke av denne siden
|
Marknadsreformene i Kina byrja på
1980-talet og akselererte på 90-talet og
omdanna landet til ein forseinka asiatisk
tiger. Mange spådde at landet ville vere i
stand til å bryte ut av den doble asiatiske
bindinga til USA – fordi landet var geopolitisk
sjølvstendig, og fordi landet demografisk
og økonomisk var eksepsjonelt stort.
Men så langt har ikkje Kina fridd seg frå
trælerolla med å forsyne USA med billig
kreditt og billig import. Verre er at intensiteten
i den eksportleia vekstmodellen og i
dempinga av det private konsumet har gjort
Kina marknadsmessig og finansielt enno
meir avhengige av USA enn forgjengarane.
Om me samanliknar dei viktigaste sidene
av Kinas politiske økonomi med dei same i
nabolanda på same utviklingsstadium, finn
me at den kinesiske modellen i hovudsak
er ein ekstrem kopi av tidlegare austasiatisk
vekst.
Figur 1 viser at Kinas økonomi har
blitt stadig meir avhengig av handel, målt
som total eksportverdi i prosent av BNP,
det har stige kontinuerleg til eit nivå utan sidestykke i dei andre austasiatiske økonomiane.
På den andre sida har vekta av det
private konsumet i prosent av BNP gått
ned, til eit nivå godt under det i nabolanda
då dei starta sitt løp (figur 2).
Som tabell 1 indikerer, er USA
den eine viktigaste eksportmarknaden for
Kina, som for Japan og dei asiatiske tigrane
før dei. Først nyleg har EU målt som eit
heile passert USA her. Kina har alt blitt den
viktigaste asiatiske leverandøren til USA.
handelsoverskot. Som vist i figur
3 er Kinas utanlandsreservar no godt over
reservane til sine austasiatiske naboar. Så
langt har Kina som dei andre eksportørane
investert mesteparten av sparepengane i
statsobligasjonar i USA. Rett før gjeldskrisa var Kina blitt den største eksportøren til
USA og samtidig den største kreditoren, og
finansierte USAs likviditetsunderskot slik
at dei kunne halde ved like importen (sjå
figur 4). Mens Kinas billige varer
bidrog til å senke inflasjonen i USA, så
førte dei massive kjøpa av statsobligasjonar
til redusert avkasting og dermed redusert
rente i USA. Gjennom det 
utvikla Kina seg
dei siste åra til å bli det viktigaste grunnlaget
for økonomisk vitalitet i USA.
langvarig stagnasjon i industrilønningane
samanlikna med andre asiatiske land på
same utviklingsnivå.
efolkningsstrukturen slik det så ofte blir
trudd. Det er snarare ein konsekvens av
regjeringas politikk for landsbygda og landbruket
som bevisst eller ikkje gjør landsbygda
konkurs og skaper ein kontinuerleg
flukt frå landsbygda.
Resultatet av skeivfordelinga til fordel
for byane har vore relativ økonomisk stagnasjon
på landsbygda og medfølgande knapp
finanstilgang for styresmaktene på landsbygda.
Frå 1990-talet av har nedgangen
i inntekter i landbruket og øydelegginga
av kollektiveigd industri på landsbygda –
småby- og landsbyselskapa som på kraftfullt
vis skapte arbeidsplassar på eit tidleg stadium
av marknadsreformane – tvinga dei fleste
yngre arbeidstakarane på landsbygda til å
dra til byane, og skapte ein vond sirkel som
har påskynda sosial krise på landsbygda.
Men jordbrukssektoren i Kina blei ikkje
bare neglisjert, han blei au utbytta til fordel
for urban vekst. Ei undersøking nyleg fann
at det var ei langvarig og aukande netto
overføring av ressursar frå landsbygda og
landbruket til byane og industriell sektor
mellom 1978 og 2000, både gjennom den
økonomiske politikken (via skattlegging og
statlege investeringar) og finanssystemet (via
avsettingar og lån).5 Unntaka frå den trenden
var åra økonomien i byane hadde ein
midlertidig nedgang, som i etterdønningane
av den asiatiske finanskrisa i 1997–98. (Sjå
figur 6.)
Som tabell 2 indikerer, passerte eksporten
frå Sør-Korea, Hong Kong og Taiwan
til Kina den til USA det siste tiåret, mens
eksporten frå Japan og Singapore raskt
nærma seg same nivå som eksporten til
USA. I 2005 var den regionale asiatiske japanske flygande gås-modellen erstatta av
eit sinosentrisk produksjonsnettverk der
Kina eksporterte mest ferdige forbrukarvarer
til Nord på vegner av sine asiatiske
naboar som forsynte Kina med nødvendige
delar og maskiner dei kunne sette saman.
Denne strukturen kan ein sjå på som eit lag
av tjenarar med Kina i spissen, som leier dei
andre i å forsyne USA med billige eksportvarer
og brukar dei hardt opptjente sparepengane
til å finansiere USAs kjøp av denne
eksporten.
I tillegg til å utsette landet for skiftingane
i verdsmarknaden har Kinas eksportorienterte
modell ramma forbruket drastisk. Som
skrive tidlegare har Kinas konkurranseevne
på verdsmarknaden vore bygd på langvarig
lønnsstagnasjon, som i sin tur kom av ei
jordbrukskrise på grunn av ein bybasert
politikk. Framfor å dele meir av profitten
med tilsette og heve levestandarden deira,
har den blomstrande eksportsektoren spart
brorparten av overskotet i selskapa, som no
utgjør ein stor del av samla sparing nasjonalt.
Som figur 7 viser, gjekk lønningane
ned som del av BNP frå seint på
1990-talet, saman med eit fall i det private
forbruket. Desse to nedgangstendensane
står i sterk kontrast til stigande profitt i selskapa.
Sjølv om forbruket har stige nominelt,
har det stige langt mindre enn investeringane
(sjå figur 8).
Sjølv
om Kina alt er etablert som ein stor kjøpar
av kapitalvarer, komponentar og naturressursar
frå Japan, Søraustasia, Brasil og andre
stader, så har Kina enno stort potensiale
for import av forbrukarvarer frå utvikla og
industrialiserte land. The Economist klagde
på vegner av desse skuffa utanlandske investorane
over at «marknaden vil vise seg å
vere mindre enn venta og ta lengre tid å
utvikle. Fordi så mange utanlandske selskap
strøymer på, blir konkurransen sannsynlegvis
forferdeleg ... Korleis kan utanlandske
selskap få akseptabel avkasting i Kina?»7 I
same gate, når det viste seg at kinesisk etterspørsel
etter bilar hadde vakse mykje saktare
enn produksjonskapasiteten i sektoren,
erkjente Forbes Magazine at «auka konkurranse
i Kina har ført til overkapasitet i produksjonen
og rask nedgang i profitten til
bilprodusentane, til eit nivå omlag på linje
med resten av verda, på 4 til 6 prosent.»8 
n
usynlege handa til marknaden. Som ein
følge av stigande inntekter for bøndene og
industriarbeidarane skjedde ei stigning i
detaljhandelen utan sidestykke, sjølv justert
for inflasjonen. (Sjå figur 9.) Men ikkje før
regjeringa hadde tatt dei første stega mot
innanlands forbruksdriven vekst, så klaga
kapitalistane i eksportsektoren på kysten
høglytt over forverra utsikter. Dei ba om
kompensasjonstiltak for å sikre konkurranseevna,
og prøvde å sabotere vidare initiativ
på å heve levestandarden til arbeidarklassen,
slik som den nye arbeidslivslova – som ville
auke lønningane og gjøre det vanskelegare
å sparke dei – og den styrte vurderinga av
yuanen.
Trass i imponerande beløp vil stimulansepakka
bety lite for å fremme det innanlandske
forbruket og slik gjøre Kina mindre
avhengig av eksport. Sjølv om store delar
av pakka var retta mot vestlege provinsar
for å minske utviklingsgapet mellom kyst
og innland, så har den i hovudsak kapitalintensive
byorienterte veksten som pakka
har fremma, faktisk forverra polariseringa
mellom by og land (sjå tabell 3). Mens dei
tungt bybaserte investeringane i maskiner
og utstyr heldt fram, auka kløfta mellom by
og land igjen etter stimulansepakka, mens
ho hadde minka etter 2005. Det har sett ein
brems på den relative levestandardsveksten
på landsbygda etter 2005, som hadde ført til
svak vekst i innanlandsforbruket.
