Rødt! marxistisk tidsskrift

Helge Ryggvik:
Til siste dråpe – om oljens politiske økonomi
Aschehoug, 2009

Helge Ryggvik har skrevet god bok om norsk olje. Den er velbalansert. Og jeg har lært atskillig om norsk oljeproduksjon. Jeg vil kalle den for tverrvitenskapelig. For det meste handler den om Statoil og norsk olje, som behandles historisk, juridisk og økonomisk.

En rekke sidesprang til historien gjør boken leseverdig. Særlig viktig blir mangelen på demokratisk kontroll, ettersom Statoil allerede fra begynnelsen (1972), bevisst fra selskapets side, havner utenfor den demokratiske prosessen og på 1980-talllet blir en del av den internasjonale olje- og finanskapitalen. Men også Statoils innnenlandsprosjekt blir diskutert.

I 1987 er Norge modent for en egen oljepolitikk og oljeproduksjon. Fra det første funnet på Cod, 1968, rekker man mye.

Midtlinjeprinsippet blir fastslått overfor England og Danmark. Man deltar på et hjørne av utvinningen av Ekofiskfeltet, et kaotisk pionérprosjekt. Hydro får 6,7 % eiendomsrett, resten av inntektene går til utenlandske selskaper, teknikk fra ESSO. Og den norske staten skattlegger hele prosjektet, så en får inntekter. I 1972 blir Statoil dannet, med den målsettingen at det skal føre til en egen teknikkbase og at Norge skal eie oljen. Og den skal transporteres til lands i norske rørledninger. I 1985 kjøper Statoil 400 ESSO-stasjoner i Sverige. Fra 1980 gir pengene fra Statfjord handlefrihet. I 1984 blir Statoil vingeklippet, deler av inntektene går til et politisk kontrollert selskap, SDØE/Petoro. Det gjelder å kontrollere hele oljeprosessen, fra oljeletinga, og produksjonen og helt fram til konsumenten. Jo mer man kontrollerer, jo høyere blir fortjenesten.

Boka blir en konkret undersøkelse av en dialektikk innen norsk oljehistorie. Dels de aktive, de som var med. Først Jens Evensen, og mellom 1971 og 1988 Arve Johnsen. De personifiserer hele oppbygginga av Statoil og hele oljeprosjektet. Det handlekraftige miljøet rundt Hauge, Lie og Johnsen fikk hånden på rattet i oljepolitikken. Man kan nærmest kjenne hvordan Johnsen blir den som bestemmer. Oppbygginga av Statoil og oljepolitikken er også bokas hovedtema.

Samtidig bygger man også opp en institusjon i Norge, som får tilbakevirkende kraft. Slik skriver HR på side 377:

Det minner sterkt om Marx. Hvordan vi skaper en virkelighet. Marx kalte det hele tida for omstendigheter som så påvirker oss. Historisk materialisme kalles det også.

Samarbeidet mellom BP og Statoil fra 1990 påskynder at Statoil går utenlands, og havner i en gråsone i Angola, Nigeria og Aserbajdsjan. Gråsone er kanskje et såkalt understatement. Boka fortsetter med fortellingen om Statoil på børs, 2001. Og en god historikk over SDØE og Petoro. Aksjekurser blir viktige, og driver utviklinga utenlands videre.

Noen av de beste sidene i boka er fra side 150 til 157. De heter «Oljepolitikk umulig? », og er vel et sammenfattende budskap til oss som lesere av boka, et tilbakeblikk på hva som burde ha vært gjort. Eller rettere sagt: Det finnes fortsatt rom for å skjære ned oljeproduksjonen, for framtidige behov.

I 1983 var oljeproduksjonen omkring 600 000 fat olje per dag. Med dette produksjonsnivået hadde oljen rukket betydelig lenger.

Som kompletterende materiale til boka følger, se kurven øverst på denne siden som viser Norges nåværende oljeproduksjon. Den viser at Norge kommer til å ha en oljeproduksjon på 800 000 fat/dag i år 2020, altså allerede om ti år. Her er det antatt at Norges totale oljeproduksjon kommer til å bli 30 Gb.

Hvorfor fortsetter Norges oljeekspansjon?

Oljen ble som en honningkrukke, og særlig i dårlige tider. Investeringene i oljesektoren ble en stimulans for økonomien. Og til og med inntektene stimulerte økonomien, og ga folk en bedre levestandard. Land uten olje stimulerer økonomien med lån, dvs. man lever på kreditt.

Oljeinvestertingene har vært brukt som motkonjunkturpolitikk. Det begynte man med først og fremst på 1980-tallet.

Og for det andre: Oljeinntektene satser vi i verdipapirer, som i prinsippet alltid kommer til å stige på lang sikt. Dette er en del av kulturen i Statoil. Men dette er som å gå på vannet, ifølge Ryggvik.

En foreløpig lærdom fra finanskrisa i 2008 er at i en spekulasjonsøkonomi kan alle typer finansobjekter pumpes opp til et unaturlig høyt nivå, med et tilsvarende fall når boblen sprekker. I en slik situasjon vil den delen av den norske oljeformuen som er plassert i pengemarkeder, falle, uavhengig av hvor mye den er spredt rundt.»

Dette er de to hovedmotivene i norsk oljepolitikk

1. Synkende energikvote

Norges egne beregninger av URR ligger rundt 30, mens Colin Campbell i Irland beregner at Norge har 33 Gb olje totalt. Produksjonen hittil er på 23 Gb fat. 7–10 Gb er igjen i reserver.

Den norske oljeproduksjonen er på vei ned, og det skal man kompensere ved hjelp av olje fra andre land. Statoil har satset på Aserbajdsjan, Nigeria, Angola og Brasil. Produksjonen i disse fire landene innebærer høye investeringskostnader i forhold til hva som produseres. De har et lavt EROI, dvs. en høy egeninnsats i forhold til den mengde energi man får ut. Så på lang sikt kommer det ikke til å være lønnsomt å forbli der. HR benytter ikke EROI-beregninger, det hadde gjort boka mer interessant.

Oljesandprosjektet i Kanada synes HR er så dårlig at man snarest bør trekke seg ut på grunn av miljøet, først og fremst fordi det brukes så mye vann, som urenset blir spredt ut i naturen og er svært CO2-krevende. For øvrig bruker man naturgass som energikilde ved oljesandutvinning, og ettersom naturgassen tar slutt, vil ikke produksjonen vare så mye lenger.

I det hele tatt er letingen etter nye oljekilder en svært dyr affære p.g.a. høye kostnader, for det kreves stadig flere borehull per funnet oljekilde. Dessuten inneholder hver ny oljekilde en mindre mengde olje, da man allerede har funnet de store oljefeltene. Med andre ord har nye oljekilder et lavt EROI, så til slutt vil oljeletingen ta slutt.

Men kanskje man ikke er så interessert i å finne olje eller gass lenger, man holder jo folk sysselsatt, de har i alle fall et arbeid og kjøpekraft. Med 220 000 ansatte i oljesektoren, må man fortsette å lete etter olje av arbeidsmarkedsgrunner.

Tallene innebærer at på 1930-tallet fikk man ut 80 ganger innsatsen av energi, i 1999 var forholdet 35:1, mens i dag får man ut i gjennomsnitt 18 ganger innsatsen, innen oljeindustrien.

EROI for all oljeproduksjon vil kunne falle til 1:1 på 30 år. Dvs. at man får ut like mye energi som man satser i ett prosjekt. Det innebærer, ifølge disse beregningene, at oljeproduksjonen kan ha tatt slutt allerede om 30 år, dvs. 2040.

Charles Hall har regnet ut at et samfunn må ha et EROI på 3:1, dvs. en energiavkastning tre ganger innsatsen. Kilde til ovenstående: se Nathan Gagnon og Charles Hall på TOD, www.theoildrum.com.

EROI er ikke det samme som HRs jordrente, grunnrente, selv om det finnes likheter i tankegangen.

Oljefelt med et høyt EROI er naturligvis meget ettertraktet av oljeselskapene. Jeg mener selv at EROI er et viktig komplement til grunnrente, som er en moralsk og økonomisk måte å se tingene på, dvs. hvordan et overskudd fordeles mellom ulike kapitalistfraksjoner.

HRs beskrivelse av kampen mellom ulike oljekapitalister er utmerket. Det gjelder å posisjonere seg på alle vis, skaffe seg innflytelse, planlegge framover.

2. Vindmøller

Det andre Helge Ryggvik foreslår, er en storstilt satsing på vindkraft til havs. Bruk de 2385 milliarder norske kronene i oljefondet til å bygge vindkraftverk. Men ikke til havs. Hvordan skal vindkraftverk til havs kunne vedlikeholdes og repareres om oljen tar slutt om 25 til 30 år? Dessuten kan arbeidsløse oljearbeiderne overføres til en vindkraftindustri? EROI for vindkraft er 18:1, dvs. den gir 18 ganger mer energi enn det man putter inn. Se følgende lenke: www.aspo-usa.com/fall2006/presentations/ pgf/Cleveland.

Vindkraft har altså i dag i gjennomsnitt samme energiutbytte som olje, og burde på lengre sikt gi høyere energiutbytte enn nye oljekilder. Hovedproblemet med vindkraft er driftslengden, som beregnes til 20 år. Med et bra vedlikehold kan det forlenges, men hvor lenge?

Dessuten må Norge se over strømnettet og vannkraften, ettersom vannkraften fungerer, som et batteri. Man fyller på vann fra vannmagasinene når det ikke blåser. Og når det blåser, minsker man på vannkraften. Strømnettet er sårbart først og fremst for naturkatastrofer. Richard Heinberg har i sin siste bok, Blackout, som kom ut i sommer, tatt opp hvor sårbare strømnettene er. Det er naturligvis mulig å reparere strømnettet, men hva gjør man når det er slutt på oljen?

Naturgassen, da?

Ifølge Laherrere kommer Norges produksjon av naturgass til å være høyest i 2015, for så å avta. Russlands naturgass (kilde: Laherrere) beregnes å være på sitt høyeste 2015–2020, og så avta. Russland bruker mesteparten av naturgassen sin selv, framfor alt i husholdningene, gasskomfyrer i stedet for strøm. Stokmanfeltet inneholder gass tilsvarende 10 Gb olje. Det finnes et gassfelt mellom Iran og Qatar, til havs i Persiabukta, som er omtrent 13 ganger større. At det finnes mest gass i nord, skyldes at landmassene her har vært nedtrykt flere ganger i løpet av de siste tre millioner årene. Det meste av oljen blir dannet på mellom 1500 og 4000 meters dyp. Trykkes oljen lenger ned, omdannes den til gass. Russerne burde spare på naturgassen sin, de kommer til å trenge den i framtida.

Platå

Jeg tror selv at verdens oljeproduksjon er inne på et «bumpy plateau», som kan vare forslagsvis tre–fire år til. Kurven ovenfor kan også være oljetoppen. Kurven viser godt den konkurransen om oljen som HR beskriver i boka si, og den er allerede svært intensiv. Når kurven går ned i, kommer det til å ligne kurven i Norge, selv om det kommer til å ta lengre tid. Mens Norges oljeproduksjon kommer til å minske til halvparten på 15 år, så kommer den globale oljeproduksjonen til å minske til det halve på 20–25 år.

Framfor alt så har kineserne blitt svært aktive, og at USA er aktive, det vet vi jo allerede.

Kurven gjelder for all olje. Nedkjølt naturgass og biodrivstoff er ikke med. EIA/IPM 8. september 2009 viser at i 2005 var den globale oljeproduksjonen 73 728 000 fat olje per dag, og i 2008 var den 73 706 000. De som har hevdet at oljetoppen var i 2005, har fortsatt rett. Regner man med NGL og biodrivstoff, så kom toppen i 2008 på 85 384 000 fat olje/dag.

Dessuten er det slik at oljeforbruket siden 2005 bare har økt i Kina og India og OPEC-landene, mens det har gått ned i resten av verden. Jo mer industri som flyttes til Kina og India, jo større bli middelklassen som kjøper biler, som bruker bensin. Oljeforbruket øker med rekordfart i Kina. Det vil bli vanskelig å øke oljeforbruket i for eksempel EU. Det burde glede oss som vil ha ned karbondioksid-utslippene. Det som skjer, er hva Lenin ville ha kalt en nyoppdeling av oljekonsumpsjonen, og det er jo beskrevet i HRs bok. Det er jo egentlig ikke så merkelig at Norge ikke får være med på lønnsomme prosjekter, man er jo selv for liten i disse sammenhengene.

Til slutt en gjennomgang av de landene HR nevner, når det gjelder norsk utbytting, altså mine beregninger:

Så er det ytterligere fire land som ikke har nådd oljetoppen, og det er Nigeria, Brasil, Irak og Kasakhstan.

Flere kilder med Aleklett, som er god på deepwater, og Campbell, Newsletter 36 og 68.

Så det meste av norsk oljeproduksjon utenlands kommer til å ta slutt omkring 2030.

Sluttresultatet for Norges del er vel at potten med «monopolpenger» i Oljefondet kommer til å øke, for nå å bruke en av HRs metaforer, fra spillet Monopol.

Kommer man til å bruke disse pengene til el- og vindkraftindustrien?

Paul Brosché

| Flere valg ...