Rødt! marxistisk tidsskrift

Mads Gilbert og Erik Fosse:
Øyne i Gaza
Gyldendal, 2009

Etter å ha lest boka, lest om ufattelige tragedier for enkeltpersoner og familier, redselen og smerten som palestinerne i Gaza opplever, påkjenningen for ambulanse- og sykehuspersonalet, alle ødeleggelsene, sitter en igjen med en følelse av raseri, fortvilelse og håpløshet. Og – hvordan kan noen klare å forsvare Israels angrep med slike dimensjoner på et forsvarsløst folk? 1,5 millioner mennesker innesperret på 360 kvadratkilometer, som har vært utsatt for blokade i to–tre år, har mangel på alle livsnødvendige varer og ingen steder å flykte.

I grove trekk gir Gilbert og Fosse i hver sine kapitler leserne et innblikk i den politiske og sosiale utviklingen for palestinerne på Vestbredden og Gaza, fra staten Israel ble opprettet og fram til i dag. De beskriver situasjonen fram til etableringen av Hamas under den første intifadaen som startet i 1987, og hvordan dette politiske partiet etter hvert kom til å vinne stor oppslutning blant folk på Gazastripen. Hamas vant tilhengere både på grunn av deres sterke motstand mot Israels okkupasjon og undertrykking av palestinere, men også på grunn av deres humanitære arbeid blant den fattige befolkningen.

Boka kommer også inn på misnøyen med selvstyremyndighetene under Yasir Arafat og med resultatet av fredsforhandlingene. Samtidig som Israel stadig strammet grepet om Gaza, bygde høye gjerder og sensorer rundt hele Gazastripen, ble det stadig vanskeligere for palestinske arbeidere å komme seg på jobb i Israel, arbeidsløsheten økte. De palestinske selvstyremyndighetene skulle ha kontrollen inne i Gaza, men hadde ingen kontroll over luftrommet, kysten og grensene. Etter valget i januar 2006, som FN, EU, USA og Russland krevde skulle gjennomføres, vant Hamas. Israel og USA erklærte at de ikke ville samarbeide med en regjering der Hamas var med. Pengestøtten fra giverlandene ble stanset, noe som førte til at penger til lønninger og utstyr til de offentlige sykehusene ble borte. Israel blokkerte all pengestrøm, og stoppet all refusjon av skatter og avgifter til palestinske selvstyremyndigheter. 160 000 offentlige ansatt mistet lønnsutbetaling, og økonomien kollapset.

Boikotten blir av Gilbert og Fosse beskrevet som «en kollektiv avstraffelse av palestinerne, fordi de hadde gitt sin stemme til «feil» parti.» Ikke bare helsevesenet fikk lide under dette. Det påvirket all handel og import. Det ble mangel på de fleste nødvendige varer som vann, mat, bensin, elektrisitet. Underernæring blant barn økte kraftig under boikotten. Fiskerne kunne ikke bevege seg utenfor tre nautiske mil, ellers risikerte de å bli beskutt og drept av israelske marinefartøy. Ifølge Oslo-avtalen skulle fiskerigrensen være 20 nautiske mil (37 km). Den alvorlige situasjon førte til av FNs Høykommissær for menneskerettigheter, Navi Pillay, i november 2008 krevde en umiddelbar heving av den israelske blokaden av Gaza, ettersom den «har med tvang fratatt 1,5 millioner palestinske menn, kvinner og barn deres mest grunnleggende menneskerettigheter.»

Mads Gilbert skriver at palestinerne oppfattet «blokaden av Gaza som en krigshandling med ødeleggende følger for alle samfunnslag og alle deler av palestinsk hverdagsliv.»

Denne situasjonen levde Gazas befolkning under da de ble angrepet av Israel 27. desember 2008, et angrep som ble kalt «Operasjon støpt bly». Krigen varte i all sin grufullhet til 18. januar, og etterlot seg ifølge de tall som Gilbert og Fosse fikk fra Det palestinske senter for menneskerettigheter (PCHR), 1415 drepte og ca. 4000 skadde. Nær 85 % av de drepte var sivile, 38 % kvinner og barn. Kun 16,5 % av de drepte var «militante». Det meste av infrastrukturen og offentlige bygninger ble bombet, og svært mange hus lagt i grus. Et helt folk var traumatisert, ikke minst barna.

For meg som leser av Øyne i Gaza virker det som om Erik Fosse og Mads Gilbert med sin lange fartstid i de okkuperte områdene og erfaring i arbeidet med krigsskadde, ikke var i tvil om at de måtte reise for å støtte og hjelpe sine palestinske venner i Gaza. Vi får følge dem på den spennende reisen inn i Gaza fra egyptisk side, usikkerheten rundt mulig bombing på veien inn til Gaza by og hva som ventet dem på Shifasykehuset, der de skulle jobbe. Det overgikk alt hva de hadde forestilt seg. Mads Gilbert skriver at han trodde at det verste han hadde opplevd var sommeren 1982 i Vest- Beirut, men: «Nå – i Gaza, januar 2009 – var det som om jeg gjenopplevde marerittet. » Etter hans mening var situasjonen verre enn i Beirut. En av grunnene var at det i Gaza er færre steder å søke tilflukt og beskyttelse fordi befolkningen bor så tett.

Fosse og Gilbert ble raskt konfrontert med virkeligheten på Shifa-sykehuset. Daglig strømmet det inn hardt skadde og døende pasienter, historiene i boka er mange og hjerteskjærende. Alle fortellingene om barn, ungdommer og voksne som er lemlestet for resten av livet, og som har mistet mange av sine familiemedlemmer, sine hjem og eiendeler, gjør et dypt inntrykk. For legene og sykepleierne ved sykehuset er det en enorm påkjenning å avgjøre hvem som skal prioriteres, gjennomføring av mange operasjoner i døgnet, manglende plass for operasjoner og manglende utstyr. I tillegg til stor arbeidsbelastning gikk de palestinske kollegene i stadig angst for at bombingen også skal ramme deres familie. Og det skjedde. Boka gir også beskriver også palestinernes pågangsmot, deres humor som hjelper til for å mestre en tung hverdag, men også om mismot og maktesløshet. «What we can do?», er en vanlig frase fra palestinerne som utlendinger blir møtt med.

Gilbert og Fosse gir uttrykk for stor respekt for den lokale kulturen og sine palestinske kolleger, mange dyktige og erfarne leger og sykepleiere som evnet å konsentrere seg om oppgavene å redde liv og bøte på skader, samtidig som de selv og deres familier stadig var i fare for å bli neste offer for bombene. De norske legene oppholdt seg på sykehuset også om natten, mens deres kolleger bortsett fra noen få, reiste hjem til utrygge omgivelser og var vitne til de store materielle ødeleggelsene. Matknappheten nådde også sykehuset. De siste dagene Fosse og Gilbert oppholdt seg der, var det nesten ikke mat igjen til de ansatte.

Ikke nok med at stridsvogner og fly bombet inne i de mest tettbebygde delene av Gaza, de ubemannede, fjernstyrte dronene summet over Gaza dag og natt. Det kom inn skadde og døde barn som hadde lekt ute på taket av huset sitt eller spilt fotball på løkka, og ble truffet av bomber fra droner. Det er fullt mulig for operatørene av dronene å se om menneskene på bakken er barn, ifølge produsentene. En av de verste hendelsene som beskrives, er at en FN-skole der mange sivile palestinere hadde søkt tilflukt, ble utsatt for granatangrep fra en stridsvogn midt på dagen, mens barna var ute og lekte. En journalist fra Der Spiegel som intervjuet Erik Fosse fortalte at en talsmann fra Israeli Defence Forces sa at det hovedsakelig var «Hamas-barn». Erik Fosse reagerer sterkt, og setter spørsmålstegn ved hvilket menneskesyn de som trykket på avtrekkeren, kunne ha. Var alle palestinere terrorister i deres øyne, og var barna deres definert som «Hamas-barn», barn som ikke var verdt noe?

Det er mange flere skrekkelige historier, en kvinne som blir skutt i ryggen, gamle og barn som blir skutt selv om de har fått klarsignal fra de militære til å komme ut fra husene, ambulanser som blir forhindret i flere dager å hente ut skadde fra sammenraste hus, ambulanser som blir beskutt og ambulansefolk som ble drept. Et av kapitlene i boka beskriver mangelen på sikkerhet for alle typer nød- og hjelpeoperasjoner, spesielt for ambulansetjenesten, for FN/ UNWRA og for Det internasjonale Røde Kors. Humanitære konvoier, FN-bygninger, FNs mat- og medisinlagre ble bombet og beskutt til tross for at reiseruter var godkjent av israelske militærmyndigheter. Gilbert og Fosse forteller at første gangen de skulle evakueres fra Gaza og fulgte med i en ambulansekonvoi med hardt skadde pasienter som skulle overføres til egyptiske sykehus, ble de beskutt av israelske stridsvogner og måtte snu.

Mads Gilbert og Erik Fosse fungerte ikke bare som leger og støttespillere for palestinerne i den tiden de oppholdt seg i Gaza. Alle utenlandske journalister var nektet innreise til Gaza av israelske myndigheter. Grunnen til det uttrykker Gilbert slik: «som ledd i en nøye planlagt PR-strategi for å holde Gaza i et nyhetsmessig mørke i Vesten». Derfor ble de to legene utenomverdens «øyne i Gaza». Inne i Gaza arbeidet mange palestinere for ulike TV-selskap, og kunne gjøre opptak med de to legene. Dessuten gjorde de stadig telefonintervjuer med både norske og de største utenlandske TV-selskap. De fortalte omverdenen hva de så og opplevde. Deres fortellinger gjør det åpenbart for leserne at «Operasjon støpt bly» var planlagt lenge av israelerne og satt i verk for å straffe palestinerne og tukte dem til taushet. Fosse og Gilbert forteller også om den vanlige mann og kvinne i Gaza, om deres lidelser og vanskelige tilværelse.

Den 8. januar gikk FNs sikkerhetsråd inn for en umiddelbar våpenhvile i Gaza og full israelsk tilbaketrekning. Gilbert og Fosse ble seinere fortalt at rapportene fra «de to norske legene» var blitt nevnt i diskusjonene, og vært en del av beslutningsgrunnlaget. Men krigen skulle vare i enda 10 dager.

Øyne i Gaza er en bok som engasjerer, opplyser og vekker mange følelser.

Grete Thunold

| Flere valg ...