Peder Martin Lysestøl:
Palestinerne
Rødt!, 2009
Boka Palestinerne ble nærmest skrevet som
lærebok for den nystarta Palestinakomiteen.
Den presenterte en meget ung palestinsk
frigjøringsbevegelse for en enda yngre norsk
solidaritetsbevegelse.
Allerede på kongressen sin i 1967 hadde
SUF (gamle SFs ungdomsforbund) vedtatt
full støtte til palestinernes kamp. Sionistene
hadde ellers fullstendig politisk hegemoni
i Norge, men disse ungdommene hadde
lært om imperialisme og frigjøringskamp
gjennom FNL-gruppenes solidaritetsarbeid
for Vietnam. De så palestinernes kamp i
samme sammenheng.
De visste at det måtte studier til for å
få sving på anti-imperialistisk støttearbeid.
Det måtte lages studiemateriale om palestinernes
historie og frigjøringskamp. Den
jobben fikk Peder Martin Lysestøl. Boka han
skrev, fikk enorm betydning for retningen
som solidaritetsarbeidet tok i Norge,
og for den politiske plattformen som
Palestinakomiteen uten store endringer har
holdt fast ved siden.
Palestinerne hadde tatt til våpen midt på
60-tallet, etter å ha ventet forgjeves på at
FN skulle reagere på sionistenes overgrep,
fordrivelsen fra Palestina. Geriljaaksjonene
satte omsider palestinernes sak på dagsorden –
men det var sionistene som bestemte overskriften:
«Terrorister».
Kampen for et fritt Palestina var ikke
først og fremst en militær utfordring.
Styrkeforholdet i konflikten betydde at
kampen måtte vinnes på andre arenaer enn den rent militære. Derfor tok palestinerne
godt i mot unge gjester fra Europa, som
Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue. Det
var ikke akkurat mainstream-politikere som
kom, men palestinerne tenkte langsiktig.
Dette var første skritt på veien til å vinne
opinionen i Vesten.
Lysestøl fikk god hjelp til å finne fram
historiske kilder, og til å intervjue flyktningefamilier,
geriljasoldater og politiske ledere.
Finn Sjue fikk besøke geriljabaser i Jordan
og Sør-Libanon og diskutere frigjøringskamp
og terror med «terroristene» selv.
For norske ungdommer som leste førstehåndsberetningene
fra disse to på trykk i
Palestinerne, kom den palestinske virkeligheten
plutselig mye nærmere.
Tidsskriftet Rødt! har all ære av å ha
gjenutgitt boka 36 år etter første utgave.
Sionistenes historieskriving er ikke lenger
enerådende i folks bevissthet. Tilgangen på
informasjon er enorm, sammenliknet med
situasjonen på 70-tallet. Forlaget har likevel
valgt å utgi den gamle boka uendret. Med
god grunn. Dette er fortsatt er den beste
innføringen i palestinernes og frigjøringskampens
historie og politikk som er tilgjengelig
på norsk, og på et overkommelig antall
sider. Målgruppa var og er først og fremst
politisk interessert ungdom, framtidige aktivister
for palestinernes sak.
Boka er selvfølgelig preget av kildene
Lysestøl hadde, og av tida da den ble skrevet.
Referansene til marxistiske klassikere virker
antakelig eksotiske for nye lesere. Men de
er fortsatt ikke uinteressante, særlig ikke
hvis de leses med litt mer kritisk sans enn
det var vanlig den gangen. Ikke alt av vurderinger
underveis tåler etterpåklokskapens snusfornuft. Men det er nyttig å se hvordan
palestinerne og deres norske venner tenkte
– også der de tok feil. Og de viktigste spørsmålene
er stort sett behandlet på en måte
som fortsatt holder.
Boka gjør jøders og palestineres skjebne
forståelig innenfor rammen av stormaktsinteresser
og imperialistisk politikk, og
forklarer sionismen som det den var og er
– en ideologi som tjener imperalistmaktene.
Ideologien tilbyr en løsning på det såkalte
«jødespørsmålet» for Europas rasistiske
makteliter ved å si som Golda Meir sa om
palestinerne: «They do not exist.»
Med tanke på den seinere utviklingen i
Libanon virker bokas framstilling av forholdene
der nokså naiv i sin tillit til alliansemulighetene.
Og de som i boka snakker om
nødvendigheten av «den langvarige krigen»,
var antakelig ikke forberedt på hvor lang
den ville bli. Med alderen innser en lettere
at historiske prosesser er lenger enn menneskeliv.
Nettopp derfor er det viktig å
studere historien grundig for å skjønne de
lange linjene. Vår felles hukommelse rekker
ikke langt nok.
Boka inngår også som en del av historien
om m-l-bevegelsen. Den viser til sterke
sider som det er viktig å framheve og
forsøke å føre videre: viljen til å gå imot
strømmen, og til å undersøke virkeligheten
bak de offisielle sannhetene, for eksempel
om hvem som er helter og skurker i verdens
konfliktområder. Rødt-representanten
Erling Folkvords besøk til Afghanistan
nylig, vel og merke uten pansret eskorte
som visstnok ellers er vanlig når norske
politikeres besøker landet, følger denne
gode tradisjonen.
Den palestinske frigjøringsbevegelsen
forente mange politiske og religiøse syn og
rekrutterte fra alle sosiale lag. Diskusjonene
var voldsomme. Ikke bare Israel, men også
stormaktene og de arabiske naboene fisket
hele tida i rørt vann. Frigjøringsbevegelsen
måtte vinne legitimitet hos det store flertallet,
både de som levde under okkupasjon og
de som levde i eksil. Det gjaldt å finne det
som bandt sammen framfor det som splittet
fronten. Dette skjønte også Lysestøl. «Alle
spissfindige motsetninger mellom geriljaorganisasjonene,
som den borgerlige pressa
er så opptatt av, er forvist til et tillegg
bakerst i boka,» skriver han.
Lysestøl kom for å lære, ikke for å belære
palestinerne. Det samme gjaldt de mange
solidaritetsarbeiderne som seinere besøkte
området på studieturer, arbeidsleire eller
for å tjenestegjøre for helseorganisasjonen,
palestinernes Røde Halvmåne. På nært hold
fikk de se hva kampen kostet, og hvor vanskelig den var. Det gjorde at de ble
mindre fristet til å gi gode råd, og mindre
preget av den arrogansen som ellers har
preget europeeren i møtet med den arabiske
verden.
Med årene har palestinernes sak vunnet
langt større forståelse. Men samtidig virker
det som om mange av Palestina-vennene
har begynt å glemme hvem som betaler for
kampen, og hva den koster. Den vestlige
arrogansen, med røtter i kolonitida, dukker
fram. Det er kommet en bedrevitende tone
inn i Palestina-diskusjonen. De siste årene
Arafat levde, midt under en konfrontasjon
med sionistene på liv og død, var det som
om man overgikk hverandre i finne feil og
mangler hos palestinernes leder. Enhver
norsk statsviterstudent kunne fortelle deg
at Oslo-avtalen var Arafats generaltabbe, og
årsaken til all senere elendighet. Det er som
om palestinerne hele tida får hovedansvaret
for alt galt som skjer. Hvis bare Fateh og
Hamas kunne bli enige, og rette seg etter
de kloke rådene fra USA og Egypt – vi ser
ingen andre lyspunkter enn Obama ...
Hvis det var sant at palestinerne har det
«verre enn noensinne», slik det også nokså
tankeløst står i forlagets forord, må det
bety at førti års frigjøringskamp har vært
forgjeves. Alle liv som er ofret, er ofret forgjeves.
Denne formen for svartmaling og
pessimisme tjener ikke palestinernes sak.
Svartmaling av motstanderens muligheter
for å vinne, er psykologisk krigføring. En
palestinsk leder som er sitert i Palestinerne,
snakker om hvordan PLOs kontorfolk i
Beirut har for stor avstand til kampen,
og kan rammes av «overgivelsesidelogien»
som fører til at man trekker seg tilbake og
lar andre føre kampen videre. Palestinerne
kan tjene som motvekt mot svartmaling og
overgivelsesideologi. Etter å ha lest den, er
det vanskelig å hevde at det bare har gått fra
vondt til verre for palestinerne.
Bakerst i boka oppsummerer Lysestøl anno
2009 tida siden boka kom ut. Oppgaven er
ikke lett. I mine øyne har etterordet litt for
mye preg av å skulle gjøre opp regnskap.
Frigjøringskampen er langt fra over, og det
er for tidlig å dele ut karakterer.
Palestinernes problem er fortsatt sionismen
og sioniststaten Israel, ikke forholdet mellom
Hamas og Fateh. Tidligere palestinske
ledere har vunnet legitimitet gjennom
handling. De fleste av dagens ledere, uansett
organisasjon, har tapt legitimitet gjennom
noen av sine handlinger, og sannsynligvis
tapt den for godt. Det tar tid å finne
nye ledere, det tar tid for ledere å bygge
opp legitimitet nok til å virke samlende.
Den palestinske befolkningen har felles
erfaringer som sier at de må lete etter det
som forener, ikke det som splitter. De vet
hvor farlig det er å gjøre seg avhengig av
lokale eller globale stormakter. Men det er
ikke nytt for palestinerne at politiske grupperinger
glemmer begge disse lærdommene
i sin rivalisering om lederskap og makt.
Akkurat som i 1973 er det igjen mange
rivaliserende palestinske organisasjoner og
dårlig samarbeid. Akkurat som boka forteller
fra den gangen, er årsakene dels geografiske
(eksil/hjemmefront, Vestbredden/
Gaza, forsterket ved Israels begrensing av
bevegelsesfrihet), dels ideologiske (forsterket
av fremmede staters støtte til sine forskjellige
favoritter) eller personlige motsetninger.
Utenlandsk innblanding, som når USA
og Egypt nå «mekler» mellom Fateh og
Hamas, har alltid hatt splittelse og kontroll
som mål, ikke palestinsk enhet og uavhengighet.
I 1973 advarte abu Fadi Lysestøl mot
pessimisme, som særlig de intellektuelle var
utsatt for. «En revolusjonær må alltid være
optimistisk hvis han eller hun stoler på
massene,» sa han, med datidas «kinesiske»
språkdrakt. Palestina-vennen som «stoler på massene», stoler på at palestinerne selv
finner tilbake til enheten, og unngår å gjøre
situasjonen vanskeligere med svartmaling,
karaktersetting og favorisering av enkeltgrupper.
Det er nyttig å peke på de lange linjene,
slik Lystestøls gamle venn gjør i etterordet,
og slik palestinske strateger har for vane.
Men tohundreårs-perspektivet som trekkes
opp, lyder litt desillusjonert, særlig med
stemningen i Beirut 1973 som bakteppe.
Ungdommen i Gaza eller i leirene i Sør-
Libanon vil ikke slå seg til ro med et perspektiv
på 200 år. For dem handler det om
hvilket liv de skal få leve de nærmeste årene,
og tiårene. Det viktige valget står ikke mellom
marxisme og islamisme eller andre
-ismer, men mellom å fortsette kampen
for hjemlandet eller gi opp. Internasjonal
støtte gjør det lettere å holde stand mot
sionistenes forsøk på å fordrive og utslette
det palestinske folket. Men da må denne
internasjonale støtten rette seg etter oppfordringen
fra en annen av Palestinakomiteens
gamle venner: «Bidra til alt som kan forene
oss, ikke gjør noe som kan øke splittelse og
rivalisering.»
Ebba Wergeland
Lag en lenke av denne siden
|
