Audun Lysebakken, Ingvar Skjerve:
Deltakerne – en reise i demokratiets
fremtid
Forlaget Manifest, 2009, 206 sider
Lysbakken og Skjerve ønsker ifølge bokas
omslag å utfordre grensene for hva vi vanligvis
mener med demokrati. Folk skal gå
fra å være tilskuere til politiske prosesser,
til selv å være deltakere. Boka består av
flere eksempler på deltakende demokrati,
som alle er vidt forskjellige: En it-bedrift i
Trondheim som er eid av de ansatte, kooperativbevegelsen
i Baskerland, kommunearbeidere
i Newcastle og renholdere i Moss.
Boka er velskrevet, og det går ganske
fort å komme seg gjennom de rundt 200
sidene. Boka fikk også mye oppmerksomhet
da den kom, og skapte en del debatt
og omtale i media. Jeg vil tro at den oppsummeres
som en suksess på kontorene
til forlaget Manifest. At folk diskuterer og
filosoferer rundt deltakende demokrati, er
utelukkende av det gode etter min mening.
Det spennende med boka er at de konkrete
eksemplene på forsøk med deltakende
demokrati peker mot saker der venstresida
har store muligheter til å komme på offensiven.
Spesielt tanken om mer arbeiderstyring
i offentlig sektor som et motsvar
mot de siste tiårenes vellykkede New Public
Management offensiv fra høyresida.
Et av eksemplene i boka er hentet fra
Newcastle, hvor kommunen bestemte seg
for å konkurranseutsette all den it-relaterte
virksomheten, med totalt 600 jobber.
Begrunnelsen var ikke overraskende at man
skulle spare penger fordi private ville drive
mer effektivt. De ansatte tok til motmæle,
og etter massemobilisering og streik fikk
også kommunens ansatte lov til å levere
et anbud. Utformingen av kommunens
bud ble gjort gjennom rådslagning med de
ansatte og verksteder hvor de diskuterte
seg fram til bedre måter å gjøre arbeidet
på. Ideer som sprang ut kunnskapen de
ansatte hadde opparbeidet seg gjennom det
daglige arbeidet. Kommunens bud vant kontrakten, og fem år senere har Newcastle
kommune spart penger samtidig som de
har forbedret kvaliteten på tjenestene de
leverer. I dag går alle
viktige kommunale
oppdrag i Newcastle
til kommunens egne
ansatte, uten konkurranse.
Dette er ikke
bare fint for Newcastle
kommune som har
fått billigere og bedre
tjenester, men det viser
en mulighet for arbeiderklassen
til igjen å
komme på offensiven
mot privatisering og
konkurranseutsetting.
Samtidig er det et
eksempel på hvordan
vanlige arbeidsfolk kan
få mer kontroll over
sin egen arbeidsplass,
og dermed få utløst
mer av evnene sine.
Deltakerne er virkelig
spennende når
den forteller om erfaringene fra Newcastle.
Men nettopp her hadde det vært fint med
litt analyse fra forfatternes side om hvilke
muligheter som faktisk ligger i parolen om
deltakende demokrati. Spesielt i forhold til
begreper som klasser og klassekamp. Å gi
folk økt innflytelse på sin egen arbeidsplass
er ikke bare en god ting i seg selv. Det er en
god ting fordi det kan bidra til å aktivisere
vanlige folk som igjen kan få troen på at
det er mulig å forandre sin egen hverdag.
Noe som igjen kan legge grunnlaget for en
aktivt handlende arbeiderklasse som vet at
den er i stand til å styre og ta beslutninger,
ikke bare velge mellom hvilke partier som
skal styre i deres navn.
I tillegg savner jeg mer
om de interessante
tingene som foregår i
Venezuela i forhold til
deltakende demokrati.
Et eget kapittel om hva
som foregår med arbeider-
og nabolagsorganisering
under Chavez
og PSUV hadde passet
godt inn i bokens
tema.
Men en gjennomgående
analyse av det
deltakende demokratiets
muligheter for venstresida
er kanskje ikke
bokens mål. Snarere
gir den en grei oversikt
over noen forskjellige
forsøk på deltakende
demokrati, og diskuterer
fordeler og
ulemper ved disse. Alt i alt er boka nyttig
lesing om et viktig tema som revolusjonære
på venstresida bør ta tak i. Først og fremst
fordi det er en god mulighet til å komme
på offensiven i kampen mot privatisering
av offentlig sektor, men også fordi det er et
tema som er interessant for alle som mener
at demokrati er noe mer enn å legge en
lapp i en boks.
Stian Bragtvedt
Lag en lenke av denne siden
|