Rødt! marxistisk tidsskrift

Audun Lysebakken, Ingvar Skjerve:
Deltakerne – en reise i demokratiets fremtid
Forlaget Manifest, 2009, 206 sider

Lysbakken og Skjerve ønsker ifølge bokas omslag å utfordre grensene for hva vi vanligvis mener med demokrati. Folk skal gå fra å være tilskuere til politiske prosesser, til selv å være deltakere. Boka består av flere eksempler på deltakende demokrati, som alle er vidt forskjellige: En it-bedrift i Trondheim som er eid av de ansatte, kooperativbevegelsen i Baskerland, kommunearbeidere i Newcastle og renholdere i Moss.

Boka er velskrevet, og det går ganske fort å komme seg gjennom de rundt 200 sidene. Boka fikk også mye oppmerksomhet da den kom, og skapte en del debatt og omtale i media. Jeg vil tro at den oppsummeres som en suksess på kontorene til forlaget Manifest. At folk diskuterer og filosoferer rundt deltakende demokrati, er utelukkende av det gode etter min mening.

Det spennende med boka er at de konkrete eksemplene på forsøk med deltakende demokrati peker mot saker der venstresida har store muligheter til å komme på offensiven. Spesielt tanken om mer arbeiderstyring i offentlig sektor som et motsvar mot de siste tiårenes vellykkede New Public Management offensiv fra høyresida.

Et av eksemplene i boka er hentet fra Newcastle, hvor kommunen bestemte seg for å konkurranseutsette all den it-relaterte virksomheten, med totalt 600 jobber. Begrunnelsen var ikke overraskende at man skulle spare penger fordi private ville drive mer effektivt. De ansatte tok til motmæle, og etter massemobilisering og streik fikk også kommunens ansatte lov til å levere et anbud. Utformingen av kommunens bud ble gjort gjennom rådslagning med de ansatte og verksteder hvor de diskuterte seg fram til bedre måter å gjøre arbeidet på. Ideer som sprang ut kunnskapen de ansatte hadde opparbeidet seg gjennom det daglige arbeidet. Kommunens bud vant kontrakten, og fem år senere har Newcastle kommune spart penger samtidig som de har forbedret kvaliteten på tjenestene de leverer. I dag går alle viktige kommunale oppdrag i Newcastle til kommunens egne ansatte, uten konkurranse. Dette er ikke bare fint for Newcastle kommune som har fått billigere og bedre tjenester, men det viser en mulighet for arbeiderklassen til igjen å komme på offensiven mot privatisering og konkurranseutsetting. Samtidig er det et eksempel på hvordan vanlige arbeidsfolk kan få mer kontroll over sin egen arbeidsplass, og dermed få utløst mer av evnene sine.

Deltakerne er virkelig spennende når den forteller om erfaringene fra Newcastle. Men nettopp her hadde det vært fint med litt analyse fra forfatternes side om hvilke muligheter som faktisk ligger i parolen om deltakende demokrati. Spesielt i forhold til begreper som klasser og klassekamp. Å gi folk økt innflytelse på sin egen arbeidsplass er ikke bare en god ting i seg selv. Det er en god ting fordi det kan bidra til å aktivisere vanlige folk som igjen kan få troen på at det er mulig å forandre sin egen hverdag. Noe som igjen kan legge grunnlaget for en aktivt handlende arbeiderklasse som vet at den er i stand til å styre og ta beslutninger, ikke bare velge mellom hvilke partier som skal styre i deres navn. I tillegg savner jeg mer om de interessante tingene som foregår i Venezuela i forhold til deltakende demokrati. Et eget kapittel om hva som foregår med arbeider- og nabolagsorganisering under Chavez og PSUV hadde passet godt inn i bokens tema.

Men en gjennomgående analyse av det deltakende demokratiets muligheter for venstresida er kanskje ikke bokens mål. Snarere gir den en grei oversikt over noen forskjellige forsøk på deltakende demokrati, og diskuterer fordeler og ulemper ved disse. Alt i alt er boka nyttig lesing om et viktig tema som revolusjonære på venstresida bør ta tak i. Først og fremst fordi det er en god mulighet til å komme på offensiven i kampen mot privatisering av offentlig sektor, men også fordi det er et tema som er interessant for alle som mener at demokrati er noe mer enn å legge en lapp i en boks.

Stian Bragtvedt

| Flere valg ...