Rødt! marxistisk tidsskrift

Sudeep Chakravarti:
Red Sun – Travels in naxalite country
Penguin/Viking, 2008, 321 sider

Boka til Sudeep Chakravarti handler om de maoistiske opprørerne i India. Chakravarti er journalist og forfatter, og har reist rundt i de indiske delstatene hvor maoistene er mest aktive, og undertrykkelsen hardest. Chattisgarh, Jharkand, Vest-Bengal, Karnataka og Andra Pradesh er alle delstater som er «highly affected» av det maoistiske opprøret i følge det indiske instituttet for konflikthåndtering.

Chakravarti brukte flere måneder på å reise rundt i disse områdene, og traff sikkerhetsfolk, byråkrater, politikere, bistandsarbeidere, bønder, adivasier og selvsagt maoistene selv. Erfaringene skildres over 300 sider i boka, mye i form av samtaler og beskrivelser av konkrete hendelser. Det betyr at det blir mindre med analyser fra skrivebordet, og mer rapport fra virkeligheten. Det fungerer godt, selv om jeg kanskje kunne ønsket meg noen dyptpløyende analyser fra folk på den indiske venstresida.

Et annet navn på maoister i India er naxalitter, etter et bondeopprør i landsbyen Naxalbari i 1967. Siden den gang har grupper blitt knust eller oppløst, mens andre har kommet til. Skiftende regjeringer har gjort lite for å forberede levekårene til de fattige på landsbygda, og dermed består viljen til å organisere seg og gjøre opprør blant fattigbønder, stammefolk (adivasier) og radikale intellektuelle. Historisk har revolusjonære i India vært splittet i et utall mindre grupper, som også har sloss seg i mellom. I dag er partiet som i 2004 tok navnet Communist Party of India (Maoist) klart det største. Partiet er et resultat av en sammenslåing mellom to av de større grupperingene, nemlig People’s War Group og Maoist Communist Centre. Opprørerne er i dag aktive i 15 av Indias 28 delstater og en av de største (om ikke den største?) geriljabevegelsen i verden i antall medlemmer.

Maoistene mobiliserer først og fremst blant fattigbønder og spesielt adivasier på landsbygda i India. Sistnevnte er en samlebetegnelse for urfolk i India, og adivasi er sanskrit for «skogfolk». De bor som oftest i landsbyer hvor den indiske sentralmakten i liten grad er representert, og livsgrunnlaget er under et økende press på grunn av privatisering og kommersialisering av naturen adivasiene i årtusener har betrakter som felleseie. Maoistene har fulgt en klassisk strategi med å angripe politiet og lokale jord-eiere for å lage baseområder hvor man kan bygge opp alternative styringsstrukturer. Hvordan disse fungerer, er vanskelig å si, både fordi maoistene ikke slipper inn hvem som helst i sine kjerneområder, men også fordi det regnes som farligere å bevege seg rundt på landsbygda i India enn tilfellet var i Nepal, som er et nærliggende eksempel. Dette preger også Chakravartis bok, selv om han har fått tilgang til flere høytstående kadre i maoistpartiet, og blitt med dem inn i kjerneområdene. Det blir flest intervjuer med den statlige siden, kanskje ikke fordi forfatteren har ønsket det slik, men rett og slett fordi han har hatt enklere tilgang til politisjefer og lokale politikere enn maoistiske ledere.

Geriljaens skepsis mot å slippe inn utenforstående i områdene sine henger sammen med den indiske statens mange forsøk på å infiltrere organisasjonen. I tillegg til økt satsing på våpen og militærmakt i maoistinfiltrerte områder har staten særlig prøvd to forskjellige strategier for å knekke innflytelsen til maoistene. Begge med menneskerettighetsbrudd og brutal undertrykking som resultat.

I delstaten Chhattisgarh har delstatsregjeringen tatt initiativ til å starte en paramilitær organisasjon kalt Salwa Judum. Gjennom å rekruttere Adivasier til organisasjonen og utstyre lokalbefolkningen med våpen håpet man å løse problemet med maoistene, samtidig som delstatsregjeringen ikke fikk altfor mye blod på hendene. Gjennom bestikkelser, eller trusler om forfølgelse, ble mange av stammefolkene presset til å delta i kampen mot maoistgeriljaen. Indisk høyesterett har kritisert opprettelsen og støtten til Salwa Judum fra delstatsregjeringen for å være ulovlig. Delstatsregjeringen, som ledes av det Hindu-sjåvinistiske høyrepartiet BJP, hevder på sin side at Salwa Judum er en spontan reaksjon fra lokalbefolkningen på maoistenes terror.

I delstaten Andra-Pradesh har man gått motsatt vei, og opprettet en helprofesjonell eliteenhet som utelukkende skal kjempe mot maoistene. The Greyhounds som styrken kalles, har blitt anklaget for massive brudd på menneskerettighetene, og brutale metoder i kampen mot maoistene. Både Chhattisgarh og Andre Pradesh opplevde en stor økning i volden fra begge sider etter opprettelsen av Salwa Judum og Greyhound styrkene. I mellomtiden har maoistenes innflytelse bare økt på landsbygda i India.

Som man ofte hører andre steder hvor folk gjør opprør, sverger sentrale politikere på at utvikling vil komme til områdene, så snart opprørerne er bekjempet. Det vil bli infrastruktur og bistand. Bare «terroristene» er ryddet av veien, vil det bli lysere tider. Slik prøver man å skape en forestilling om at det ikke er folk i India som gjør opprør mot politisk og økonomisk undertrykkelse, men heller noen eksterne elementer man har vært så uheldige å komme ut for. At det fins titusenvis av mennesker i India som lever under så dårlige kår at de er villige til å ta opp våpen mot regimet, er stort sett fraværende i den politiske diskusjonen i Delhi, og også i den internasjonale dekningen av det indiske «demokratiet».

For en oversikt over maoistiske opprørere er Red Sun en utmerket introduksjon. Gjennom intervjuer med maoister, intellektuelle, Salwa Judum og Greyhound-styrker får Chakravarti fram mange perspektiver på dagens India og opprøret. En ting er de fleste intervjuobjektene enige om: Maoistenes innflytelse vokser. På den lutfattige indiske landsbygda ser bønder og landarbeidere lite til veksten i indisk servicesektor. Derimot merker de godt effektene av liberalisering av handel med jordbruksprodukter og privatisering av jord. Bare i vår tok 1500 bønder livet av seg i Chhattisgarh.

I 2004 vedtok det nye maoistpartiet en plan for å øke innflytelsen også i urbane områder i India. Et 20 siders utdrag fra dette dokumentet er tatt med bakerst i boka.

Fra baksiden av boken:

Boken fås kjøpt på større nettbokhandler. For en utførlig analyse av Indias økonomi anbefales rapporten fra Research Unit for Political Economy: http://www.rupe.india.org/44/contents.html.

Stian Bragtvedt

| Flere valg ...