Sudeep Chakravarti:
Red Sun – Travels in naxalite country
Penguin/Viking, 2008, 321 sider
Boka til Sudeep Chakravarti handler om de
maoistiske opprørerne i India. Chakravarti
er journalist og forfatter, og har reist rundt
i de indiske delstatene hvor maoistene
er mest aktive, og undertrykkelsen hardest.
Chattisgarh, Jharkand, Vest-Bengal,
Karnataka og Andra Pradesh er alle delstater
som er «highly affected» av det maoistiske
opprøret i følge det indiske instituttet for
konflikthåndtering.
Chakravarti brukte flere måneder på å
reise rundt i disse områdene, og traff sikkerhetsfolk,
byråkrater, politikere, bistandsarbeidere,
bønder, adivasier og selvsagt maoistene
selv. Erfaringene skildres over 300 sider
i boka, mye i form av samtaler og beskrivelser
av konkrete hendelser. Det betyr at det
blir mindre med analyser fra skrivebordet,
og mer rapport fra virkeligheten. Det fungerer
godt, selv om jeg kanskje kunne ønsket meg
noen dyptpløyende analyser fra folk på den
indiske venstresida.
Et annet navn på maoister i India er
naxalitter, etter et bondeopprør i landsbyen
Naxalbari i 1967. Siden den gang har grupper
blitt knust eller oppløst, mens andre
har kommet til. Skiftende regjeringer har
gjort lite for å forberede levekårene til de
fattige på landsbygda, og dermed består
viljen til å organisere seg og gjøre opprør
blant fattigbønder, stammefolk (adivasier)
og radikale intellektuelle. Historisk har
revolusjonære i India vært splittet i et utall
mindre grupper, som også har sloss seg i
mellom. I dag er partiet som i 2004 tok
navnet Communist Party of India (Maoist)
klart det største. Partiet er et resultat av en
sammenslåing mellom to av de større grupperingene,
nemlig People’s War Group og
Maoist Communist Centre. Opprørerne er
i dag aktive i 15 av Indias 28 delstater og en
av de største (om ikke den største?) geriljabevegelsen
i verden i antall medlemmer.
Maoistene mobiliserer først og fremst
blant fattigbønder og spesielt adivasier på
landsbygda i India. Sistnevnte er en samlebetegnelse
for urfolk i India, og adivasi er
sanskrit for «skogfolk». De bor som oftest i
landsbyer hvor den indiske sentralmakten i
liten grad er representert, og livsgrunnlaget
er under et økende press på grunn av privatisering
og kommersialisering av naturen
adivasiene i årtusener har betrakter som
felleseie. Maoistene har fulgt en klassisk
strategi med å angripe politiet og lokale
jord-eiere for å lage baseområder hvor man
kan bygge opp alternative styringsstrukturer.
Hvordan disse fungerer, er vanskelig å si,
både fordi maoistene ikke slipper inn hvem
som helst i sine kjerneområder, men også
fordi det regnes som farligere å bevege seg
rundt på landsbygda i India enn tilfellet var
i Nepal, som er et nærliggende eksempel.
Dette preger også Chakravartis bok, selv
om han har fått tilgang til flere høytstående
kadre i maoistpartiet, og blitt med dem inn
i kjerneområdene. Det blir flest intervjuer
med den statlige siden, kanskje ikke fordi
forfatteren har ønsket det slik, men rett og
slett fordi han har hatt enklere tilgang til
politisjefer og lokale politikere enn maoistiske
ledere.
Geriljaens skepsis mot å slippe inn utenforstående
i områdene sine henger sammen
med den indiske statens mange forsøk på
å infiltrere organisasjonen. I tillegg til økt satsing på våpen og militærmakt i maoistinfiltrerte
områder har staten særlig prøvd to
forskjellige strategier for å knekke innflytelsen
til maoistene. Begge med menneskerettighetsbrudd
og brutal undertrykking som
resultat.
I delstaten Chhattisgarh har delstatsregjeringen
tatt initiativ til å starte en paramilitær
organisasjon kalt Salwa Judum. Gjennom
å rekruttere Adivasier til organisasjonen
og utstyre lokalbefolkningen med våpen
håpet man å løse problemet med maoistene,
samtidig som delstatsregjeringen ikke fikk
altfor mye blod på hendene. Gjennom
bestikkelser, eller trusler om forfølgelse, ble
mange av stammefolkene presset til å delta
i kampen mot maoistgeriljaen. Indisk høyesterett
har kritisert opprettelsen og støtten
til Salwa Judum fra delstatsregjeringen for å
være ulovlig. Delstatsregjeringen, som ledes
av det Hindu-sjåvinistiske høyrepartiet BJP,
hevder på sin side at Salwa Judum er en
spontan reaksjon fra lokalbefolkningen på
maoistenes terror.
I delstaten Andra-Pradesh har man gått
motsatt vei, og opprettet en helprofesjonell
eliteenhet som utelukkende skal kjempe
mot maoistene. The Greyhounds som
styrken kalles, har blitt anklaget for massive
brudd på menneskerettighetene, og brutale
metoder i kampen mot maoistene. Både
Chhattisgarh og Andre Pradesh opplevde
en stor økning i volden fra begge sider etter
opprettelsen av Salwa Judum og Greyhound
styrkene. I mellomtiden har maoistenes
innflytelse bare økt på landsbygda i India.
Som man ofte hører andre steder hvor
folk gjør opprør, sverger sentrale politikere
på at utvikling vil komme til områdene, så
snart opprørerne er bekjempet. Det vil bli
infrastruktur og bistand. Bare «terroristene»
er ryddet av veien, vil det bli lysere tider.
Slik prøver man å skape en forestilling om
at det ikke er folk i India som gjør opprør
mot politisk og økonomisk undertrykkelse,
men heller noen eksterne elementer man
har vært så uheldige å komme ut for. At det
fins titusenvis av mennesker i India som
lever under så dårlige kår at de er villige til
å ta opp våpen mot regimet, er stort sett
fraværende i den politiske diskusjonen i
Delhi, og også i den internasjonale dekningen
av det indiske «demokratiet».
For en oversikt over maoistiske opprørere
er Red Sun en utmerket introduksjon.
Gjennom intervjuer med maoister, intellektuelle,
Salwa Judum og Greyhound-styrker
får Chakravarti fram mange perspektiver
på dagens India og opprøret. En ting
er de fleste intervjuobjektene enige om:
Maoistenes innflytelse vokser. På den lutfattige
indiske landsbygda ser bønder og landarbeidere lite til veksten i indisk
servicesektor. Derimot merker de godt
effektene av liberalisering av handel med
jordbruksprodukter og privatisering av jord.
Bare i vår tok 1500 bønder livet av seg i
Chhattisgarh.
I 2004 vedtok det nye maoistpartiet en
plan for å øke innflytelsen også i urbane
områder i India. Et 20 siders utdrag fra
dette dokumentet er tatt med bakerst i
boka.
Fra baksiden av boken:
«The Maoists are patriots, by their own admission
... India’s Maoists do not want a separate
country. They already have one. It’s just not
the way they would like it – yet.»
Boken fås kjøpt på større nettbokhandler.
For en utførlig analyse av Indias økonomi
anbefales rapporten fra Research Unit for
Political Economy: http://www.rupe.india.org/44/contents.html.
Stian Bragtvedt
Lag en lenke av denne siden
|