Rødt! marxistisk tidsskrift

De folkelige, sosiale bevegelsene er viktige drivkrefter for radikal politikk. I Argentina er det viktig for de sosiale bevegelsene å distansere seg fra regjeringens politikk, mens de sosiale bevegelsene i Bolivia samarbeider tett med regjeringen. Hvorfor har de valgt så ulike strategier?

Av Elin Volder Rutle

---

Sammenlignet med Bolivia er Argentina regnet som et mer velstående og moderne samfunn. På FNs indeks for menneskelig utvikling, som blant annet måler lese- og skriveferdigheter og gjennomsnittinntekt, ligger Argentina på en 38. plass, øverst av de latinamerikanske statene, og langt foran Bolivia på 117. plass.

Selv om fordelinger på en FN-skala sier litt om gjennomsnittsinntekter og velferdsordninger, er det svært mange ting som ikke blir vurdert. En av disse er hvordan demokratiet fungerer, for eksempel hvorvidt folkelige organisasjoner har noen innflytelse på politikken i landet.

Klassekjemperne

I Argentina møtte vi Corriente Clasista y Combativa (CCC), den kjempende klassestrømningen, en faglig-politisk organisasjon formelt dannet i 1994, men med røtter tilbake til 70-tallet. CCC er ingen fagorganisasjon i tradisjonell forstand: de organiserer en stor andel arbeidsløse, pensjonister og uføre.

Juan Carlos Alderete er leder for de arbeidsløse i CCC. «I 2001 var de arbeidsløse den viktigste drivkraften i de sosiale opprørene,» forteller han. CCC har fortsatt stor politisk betydning og Alderete har blitt tilbudt posisjonen som viseminister for sosial utvikling. Han ønsker ikke å ta denne posten, siden han ser det som et forsøk på å kjøpe opp bevegelsen. Han mener de betyr mer i opposisjon enn det de vil bety hvis de selger seg for å komme innenfor systemet.

«Vi ønsker oss en regjering som fører en sosial politikk,» sier en enslig mor vi møter i CCC i La Matanza, barrioen utenfor Buenos Aires hvor CCC opprinnelig ble dannet. «Vi vil ha en regjering som er for folket. Denne regjeringen er banditter. Vi vil at de skal gi tilbake alt de har ranet. De gir vekk arven vår, de gir fra seg Argentina. Deres handlinger tjener monopolene og kapitalistene, ikke oss.»

Siden de arbeidsløse ikke kan streike, må de øve innflytelse på andre måter – gjennom aksjoner, demonstrasjoner og veiblokader. I tillegg jobber de med lokale velferdsprosjekter, de bygger boliger, organiserer drikkevannprosjekter, og har også egne yrkesrettede utdanningsprosjekter for ungdom. I La Matanza er 70 % av ungdommene arbeidsløse, og dermed en viktig målgruppe for CCC.

Med folket – med makta

I El Alto, den fattige slumbyen rundt den parlamentariske hovedstaden La Paz i Bolivia, møter vi organisasjonen Senter for studier og støtte til lokal utvikling, CEADL. Befolkningen i El Alto var sentral i å få kastet den nyliberale presidenten Goni i 2003. Det var først når befolkningen i El Alto strømmet ned til La Paz at han rømte landet.

CEADL har nylig gått over fra å bare jobbe i El Alto til å bli en nasjonal organisasjon. De har hovedfokus på ungdom, og i tillegg til å gjøre informasjon og politikk tilgjengelig for folkebevegelsene. Under opprøret i 2003 var de i gatene, for å protestere og drive folkeopplysning. Nå har de et helt annet forhold til regjeringen, både som diskusjonspartnere rundt sosiale reformer og de kommer med konkrete forslag til lovverk og praktisk politikk.

«Vi støtter endringsprossessen som er drevet av regjeringen, og ønsker å bidra til den nye staten,» forteller Gonzalo Huaranco, leder i CEADL. Et av deres
viktigste bidrag har vært å sikre at også ungdommers stemmer var med i prosessen med å lage ny grunnlov. De jobbet med 15 000 ungdommer fra hele landet som var aktive i å stille forslag til grunnloven, særligtil ungdomsspørsmål. Mye av dette er nå en del av den nye grunnloven som snart skal ut til folkeavstemning. Selv om de støtter endringsprosessene, synes de det er viktig å markere at de ikke er lojale til regjeringen. De mener derimot at det er regjeringen som bør være lojale overfor organisasjonene og sivilsamfunnet.

Når folket tar standpunkt

Standpunktet om at folk og organisasjoner må ha reell innflytelse på politikken, finner vi igjen i MAS. Vi snakket med Julia Ramos fra Tarija, en av de mange urbefolkningsrepresentantene til MAS i parlamentet. Hun forteller at korrupsjon har vært og fortsatt er et stort problem. «Det er nødvendig med kontroll nedenfra for å stanse korrupsjonen,» sier hun. Hun har selv opplevd presset ved å være i posisjon, både folk fra høyresida og fra MAS oppfordret
henne til å utnytte plassen som visepresident i underhuset i nasjonalforsamlingen. Men hun lot seg ikke overtale: «Jeg er ikke her for å utnytte posisjonen min, men for å tjene folket.»

Hun forteller at det som skjer i Bolivia nå, er en demokratisk prosess. De vil skape en demokratisk og revolusjonær kultur. Endringsprosessen går ikke så fort som de ønsker, i stor grad fordi høyresidas folk fortsatt er ansatt i departementene og motarbeider ny politikk. «Men til tross for dette så tror jeg det er en politisk modenhet i folk. Tidligere la vi oss ikke bort i noe. Nå tar vi standpunkt, vi tenker og snakker om det vi føler. Dette gjør at folket skaffer seg mer informasjon,» forteller hun engasjert og vektlegger at dette er helt nødvendig for at prosessen kan fortsette.

Selvstendige bevegelser

En av de store forskjellene mellom forholdene mellom folkebevegelsene og regjeringene i Argentina og Bolivia er hvor kontrollen ligger. I Argentina vil Peronistpartiet helst at makta skal ligge i partiet og dermed i regjeringa. De forsøker å minske betydningen av folkebevegelsene ved å gi noen utvalgte ledere posisjoner i regjeringsapparatet. Men posisjoner betyr sjelden makt til bevegelsene i seg selv. I Bolivia ser MAS-regjeringa på de sosiale bevegelsene som en viktig del av demokratiet. De blir tatt med i de politiske diskusjonene, og verdsettes fordi de bidrar til at den politiske bevisstheten
hos vanlige folk øker. Samtidig blir organisasjonenes uavhengighet respektert. Skal man ha sosialisme, må folkebevegelsene være sterke nok til å kontrollere partiet, ikke omvendt.

| Flere valg ...