Rødt! marxistisk tidsskrift

I Rødt! nr 1/08 skriver Gudrun Kløve Juuhl (GKJ) i artikkelen «Om feminismen og venstresida»: «Problemet er at det held ikkje med å føla seg fram til kva det arbeidande folket meiner på same måten som med dei multihandikappa på institusjonen Ericsson skildrar som ein utopi.» Seinere skriver hun at hennes påstand er at vi må akseptere motsetninger og uenigheter, at leiinga i partiet alltid vil ha andre interesser enn medlemmene, at det må dannes motmakt og utfordre hegemonier …

Først må jeg si at det virker som GKJ leser Kjersti Ericsson (KE) som fanden leser bibelen. Jeg kan ikke klare å lese KE verken i artikkelen «Mary Wollstonecrafts dillemma» eller i noen av bøkene hennes at hun hevder at vi kan lytte oss bort fra verken klasse- eller kjønnsmotsetninger. Tvert i mot er det slike motsetninger hun legger til grunn og drøfter hvordan vi som revolusjonær bevegelse kan jobbe for å endre.

Partiet Rødt har satt seg som mål å være et revolusjonært parti med proletarisk samfunnsomveltning som strategisk mål. Det stiller krav til medlemmene å arbeide for å forene de som kan forenes i klassekamp som kjønnskamp (og andre motsetninger).

Ungdommen er utålmodig, og det må og skal den være. Å gi plass for ungdommen og særlig de unge kvinnene er å være på parti med framtida. Men det er noen underliggende strømninger i dette som jeg synes det er verdt å skrive noen ord om i denne forbindelsen.

GKJ skriver:
«Ei sak er dei nemnde talar- og kvinnerollene. Ei anna sak er tanken om det styrkjande kvinnekollektivet og det underliggjande premisset; åleine vågar ikkje kvinner, men saman er me sterke. Difor vert heller ikkje kvinner oppmoda til å våge åleine. I partiet Raudt skal kvinner læra å halde innleiingar gjennom å skriva dei saman med eldre og meir erfarne, kvinner skal læra å tala gjennom å ytre tankane sine i gruppediskusjonar som sida vert oppsummerte av nokon andre, kvinner skal læra å skrive politiske tekstar gjennom å gjera det saman med andre, slik at kontroversane vert tekne før
ein kjem ut i ålmenta. Denne måten kjennest sikkert trygg og god, i alle fall for dei som får innta rollene som dei erfarne, dei som veit korleis det er bra å skriva, men det er ikkje slik ein skapar nye kvinnelege leiarar.»

GKJ oppfatter den kollektive måten kvinner i Rødt har utviklet, som å inneha to underliggende premiss: at kvinner ikke våger alene og et kontrollregime som sikrer at uenigheter ikke kommer ut til allmenn diskusjon.

Jeg har en annen inngangsvinkel til dette. Den har følgende bærebjelker:

• Kvinner blir undertrykt (også i Rødt) som kjønn og hersketeknikkene virker både overfor hver enkelt og for alle.
• Kvinners virkelighet er ikke malen for det «normale» livet. Ikke som individ og ikke som kjønn.
• Kvinnelige revolusjonære som reiser diskusjoner og stiller paroler, som møter motbør og motstand enten innad i partiet eller i for eksempel en fagforening, vil ha større gjennomslag hvis det er flere som støtter og argumenterer for det samme standpunktet.
• Nettverk og kollektiv har siden kvinnene begynte organisert kamp for likestilling og kvinnefrigjøring, møtt motstand hos «fiender» av alle slag. Og har betydd styrke for kvinnene som deltok.

Å gjøre ting i lag har vært og er en viktig, og etter min oppfatning god måte å jobbe på, om vi skal oppnå resultater. Arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, solidaritetsbevegelsen, interesseorganisasjoner osv. har alle dette som et av sine bærende prinsipper. Erfaringer gjennom historia gir gode grunner for å holde fast på kollektiv som basis for å utvikle og drive gjennom politiske, økonomiske og sosiale endringer.

At kvinnene i AKP/Rødt har valgt å kjempe fram kvinnekollektiver som redskaper i kampen for å bli synlige, skape egne rom, utvikle politikk osv er ut fra
erkjennelsen at kjønnskampen også foregår innad i enhver bevegelse og at det ikke er et hormon, men en sosial foreteelse som kan endres.

At det er en egen målsetting å få kvinneledere, er vi enige om. Men en leder er jo leder for noe eller noen. Og da er det en del ting som må være tilstede, blant andre ting disse:

• Lederen må være talskvinne for en sak, en retning, eller lignende
• Hun må evne å lytte og diskutere og forene for å fortsette å være leder.
• Hun må evne å samarbeide, gjøre endringer og lage kompromisser mellom ytterpunkter.
• Hun må evne å begeistre eller holde interessen oppe i en eller annen forstand.
• Hun må til sist oppnå resultater

Rødt har politiske ledere som er kvinner, det vil være lite tjenelig å usynliggjøre alle de kvinnene/jentene som er det i fagbevegelsen, i kvinnekampen, i kommunepolitikk osv

Eller mener GKJ en ener, ikke en leder, men en som tør å gå sin egen vei og kjempe for egne standpunkter på tvers og tross? Jeg leser artikkelen som argumentasjon for dette og utfordrer GKJ til å utdype standpunktet sitt.

Det er mange utfordringer for feministene både innafor og utafor Rødt, og det er gjennom diskusjoner om mål, saker og bevegelse, rommet og plassen blir til. Jeg tror det er viktig å diskutere undertrykking innad i bevegelsen, men mangelen på politiske saker, politisk diskusjon kan ikke erstattes av diskusjoner om form og innadventkritikk av kulturer.

Min erfaring er at gjennom diskusjon, utadretta arbeid, uenigheter, diskusjoner osv, osv skapte vi plass innad i AKP/RV for saken og kvinnene.

GKJ kan ha rett i at metoden hun beskriver som undertrykkende og kontrollerende, også kan oppleves sånn og kanskje også være det:

• Hvis den legger bånd på diskusjoner, undersøkelser, uferdige synspunkter og ikke gir rom for forskjellige ståsteder osv.
• Hvis de «gamle» som «eier», oppleves som våte dyner.

Jeg kjenner igjen den opplevelsen som beskrives, «Denne måten kjennest sikkert trygg og god, i alle fall for dei som får innta rollene som dei erfarne ...»

Det gjør nok mange både kvinner og menn fordi en sjøl har vært i en slik situasjon. Hvor en har vært usikker, ikke hatt gode nok kunnskaper, usammenhengende argumentasjon eller rett og slett vært uenig.

I kvinnekollektivene ble det nettopp lagt vekt på hjelpe fram argumenter, utvikle kunnskap som ble alle til del. Stilen var og er definitivt ikke «å holde korta tett til brystet». En av mine beste erfaringer er fra «Kvinner på tvers» der Siri Jensen i en politisk kvinnealder har jobbet systematisk med å forene, løfte fram politisk saker som er viktige for kvinner, øke kunnskapen og organiserer fram bevegelse. Dette er en del av strategien i «tospissteorien», den kvinnelige og den mannlige arbeiderklassen.

Men det er ikke sånn i Rødt heller at når en ikke når fram med sine synspunkter, så er det noen andres skyld at det en sjøl står for ikke blir lagt til grunn eller satt ut i livet. Om du ikke får oppslutning om en sak, en metode, et synspunkt er det jo ikke noen andres ansvar å drive dine synspunkter/sak/metode videre.

Taran Anne Sæther 

| Flere valg ...