Rødt! marxistisk tidsskrift

Dette innlegget handler om hvorfor kvinner diskrimineres og tjener mindre enn menn, hvilke krav og utfordringer det stiller til oss, til fagbevegelsen og til politikerne.

Kampen for likelønn er ikke ny. Kvinner har slåss for likelønn siden kapitalismens barndom. Sjøl har jeg jobbet i mer enn 30 år med denne problematikken i kvinnebevegelsen og i fagbevegelsen, både i privat og offentlig sektor. Likelønn står fortsatt på dagsorden.

Torill Nustad jobber ved Universitetet i Tromsø, der hun leder og hovedtillitsvalgt i NTL.
Denne artikkelen er en bearbeidet versjon av et innlegg artikkelforfatteren holdt som representant for Kvinnefronten på "Kvinner på tvers"-konferansen i september 2007.

Kvinner som billig arbeidskraft

Kapitalismen overtok en historisk arv, der kvinner var billig reservearbeidskraft og samfunnet var basert på familien som et forsørgingssystem, og i familien var kvinnen underordnet mannen.

Kvinnebevegelsen har slåss på mange fronter. Kvinner har slåss for å få makt i samfunnet, i fagbevegelsen og i familien. Det er viktig at vi lærer av historia. Kvinners kamp for å være økonomisk sjølstendige utfordrer den rådende organiseringa av samfunnet og familien som økonomisk grunnenhet. Den utfordrer maktforholda i samfunnet og er en trussel mot menns privilegier, enten det er i arbeidslivet eller i familien.

Kvinnebevegelsen har vunnet mange seire, men ikke kampen for likelønn. Her stanger vi i det berømmelige glasstaket.

"Kvinner har seg sjøl å takke"

Et viktig trekk ved kvinnelønnskampen de siste 150 år er at lønna gjøres til kvinnenes problem og gjerne et individuelt problem. Påstander vi kvinner fremdeles hører, er at vi har oss sjøl å takke for at vi tjener mindre enn menn:

• kvinner velger feil yrke
• flere kvinner må bli ledere
• kvinner velger å jobbe deltid
• slippe mannen til i hjemmet
• flere kvinner må bli ledere i fagbevegelsen
• kvinnene må bli flinkere til å forhandle
• kvinner tåler ikke forskjeller og de holder hverandre nede som er imot lokale lønnsforhandlinger gir fra seg muligheten til store tillegg

Kampen for likelønn handler ikke om enkeltpersoners valg eller om uvitenhet, men om samfunnsstrukturer og en villet politikk.

Kvinnelønn anno 2006

Kvinner i arbeidslivet er blitt flere og mer mangfoldige. Vi er hvite og svarte kvinner, med og uten høyere utdanning, og lønna er i gjennomsnitt 85 % av menns lønn. Kvinner jobber mye deltid og har ca 60 % av menns inntekter.

Likestillingsombudet har lagt fram tall for 2006 som viser at i privat sektor tjener kvinner 5.400 kroner mindre per måned enn menn. Talla for offentlig sektor er 3.850 kroner per måned. Dette er mye penger, og penger styrer ofte folks valg.

Men arbeidslivet er ikke bare kjønnssegregert, det er også delt etter etnisk bakgrunn, og det har utviklet seg store lønnsforskjeller. 47 % av kvinner med ikke-vestlig bakgrunn har lønnsarbeid, og de tjener 50 % av det etnisk norske kvinner tjener!

Til tross for alle festtaler så har andelen som jobber ufrivillig deltid, økt!

Bare 50 % av personer mellom 16 og 66 år med nedsatt funksjonsevne er i arbeid.

Fortsatt har kvinner som jobber turnus, lengre arbeidsuke enn menn som jobber skift, og kvinner får mindre i økonomisk kompensasjon for sitt skiftarbeid.

80 % av minstepensjonistene er kvinner.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er like stor som for 20 år siden. Dette til tross for tariffoppgjør som har hatt som målsetting å utjevne lønnsforskjeller og prioritere kvinner og kvinnedominerte yrkesgrupper.

Fagbevegelsens rolle

Vi må lære av historia. Fagbevegelsen har vært med på å skape og sementere disse kjønnsbaserte forskjellene, både bevisst og ubevisst. På 1950-tallet hadde de fleste tariffavtaler egne kvinnesatser som var lavere enn menns.

Lønnsdiskriminering var lovlig. Dette systemet møtte sjølsagt motstand, og i 1959 ratifiserte Norge ILO-konvensjonen om likelønn. Det norske lønnssystemet måtte da endres.

Partene i arbeidslivet, LO og NAF (forløperen for NHO), inngikk i 1961 en rammeavtale om gradvis innføring av likelønn. Det skulle utvikles nye differensierte lønnssystemer basert på arbeidsvurdering – alt arbeid skulle vurderes og inndeles i grupper basert på arbeidets art, uavhengig av kjønn. Kvinnene skulle med det få en gradvis opptrapping av lønna til menns nivå innafor de ulike gruppene.

Resultatet av dette arbeidet ble forskjellig, men i de fleste bransjene var det en tendens til å plassere kvinnene i de laveste stillingsgruppene. I hermetikkindustrien var partene mest ekstreme. Her ble alle kvinner og ingen menn plassert i den laveste stillingsgruppa. Kvinnene hadde da ingen å sammenligne seg med, og de fikk derfor ingen opptrapping av lønna!

Likelønn i offentlig sektor og Bratholm-utvalget

Også i offentlig sektor ble det framforhandla et nytt lønnssystem med samme resultat. De kvinnedominerte gruppene forble lavlønte. På begynnelsen av 1970-tallet ble det derfor nedsatt et utvalg, Bratholm-utvalget, for å vurdere kvinneyrkenes lønnsplassering i det nye lønnssystemet i offentlig sektor. Utvalget la fram sin innstilling i NOU 1974:47. Utvalget konkluderte slik:

• Det er et kjønnsdelt arbeidsmarked hvor kvinner jobber i omsorgsyrker, og menn jobber med de tekniske og økonomiske systemene.
• Mange yrkesgrupper har like lang utdanning, slik som ingeniør og sykepleier
• Det er store lønnsforskjeller i favør av de yrkene hvor menn jobber.
• Det bør være minst like verdifullt å ta seg av innbyggerne i landet som å passe – på maskiner. Utvalget foreslår å heve lønnsnivået i de kvinnedominerte yrkene opp til menns nivå!
• Dette må også gjelde lederlønningene innafor de ulike sektorene!

Departementets innstilling til utvalgets forslag var: "Dette vil føre til en meningsløs omkalfatring av lønnssystemet i staten." Bratholm-utvalgets forslag ble så låst ned i en skuff. Ledelsen i fagbevegelsen tidde stille.

Det har heldigvis skjedd store forandringer i norsk fagbevegelse siden 1970-tallet. Kampen for likelønn er i dag en prioritert oppgave. Men fagbevegelsen må snart ta inn over seg at kampen krever nye måter å jobbe på.

Utfordringer til likelønnskommisjonen og fagbevegelsen

Det har vært mange handlingsplaner for likelønn de siste 30 åra. I perioden 1991–94 var det en nordisk likelønnskampanje. Jorunn Wiik som leda likelønnskampanjen i Norge, oppsummerte kampen for likelønn slik i 1994:

Vi må avsløre uvitenhetens strategi – det er en herskerteknikk å si at vi ikke veit nok. Vi veit nok – nå må det handles!

Dette forutsetter jeg også blir budskapet fra likelønnskommisjonen.

Likelønn forutsetter solidaritet og samhold – ikke private løsninger. Dette må fagbevegelsen både i offentlig og privat sektor konkretisere og utdype. Her er noen forslag og utfordringer både til fagbevegelsen og til likelønnskommisjonen:

1. Fremme Bratholm-utvalgets forslag om likelønn, som i 1974 ble lagt bort, fordi det ville føre til en "meningsløs omkalfatring av lønnssystemet i offentlig sektor".

2. Lønnsnivået i offentlig sektor er lavere enn i privat sektor. På mange områder har også lønnsutviklinga vært lavere i offentlig sektor sammenlignet med privat sektor. Denne utviklinga sementerer lønnsforskjellene. For å ta igjen dette etterslepet må det i en periode være en større lønnsutvikling i offentlig enn i privat sektor.

3. Sprenge rammene for tariffoppgjøra – politikerne må sette av en egen pott med kvinnemilliarder som partene i arbeidslivet kan bruke til å heve lønna i kvinnedominerte yrker og utjevne lønnsforskjeller. Dette må komme i tillegg til den økonomiske ramma for tariffoppgjøret og midlene må disponeres av partene sentralt.

4. Fagbevegelsen kan ikke akseptere at ikke-vestlige kvinner tjener 50 % av en norsk kvinnelønn! Dette må bety en kraftig heving også av lønningene i deler av privat sektor.

5. Politiske myndigheter må gi klare retningslinjer til sine forhandlere i kommunesektoren og staten om å utjevne lønnsforskjeller, for eksempel om å likestille turnus og skiftarbeid NÅ.

6. Avskaffe ufrivillig deltid. Kreve at det lages handlingsplaner lokalt i samarbeid med fagbevegelsen om utvidelse av stillingsandeler, slik de har gjort i Kristiansand kommune. Ikke lyse ut stillinger som er mindre enn 40/50 %.

7. Seks timers normalarbeidsdag med full lønns- og stillingskompensasjon – begynn gjerne med omsorgssektoren. Dette vil gi et betydelig lønnsløft for mange kvinner. Seks timers arbeidsdag gir mer overskudd i hverdagen og vil føre til at flere kan stå i arbeid til pensjonsalder.

8. Støtt likestillingsombudets krav om å fjerne kontantstøtten.

9. Likelønnskommisjonen må kreve heving av minstepensjon og bevaring av dagens avtalefestet pensjon, AFP.

10. Fagbevegelsen må kreve større skattelegging og politisk styring av industrien og finanskapitalen i Norge. Det må skje en omfordeling av verdier fra de rike til vanlige lønnsmottagere og fra privat til offentlig forbruk. Så lenge eiere og ledere stikker av med enorme opsjoner og profitter, kan vi ikke forvente at arbeidsfolk skal vise moderasjon.

11. Partene må begrense den lokale lønnsglidningen og de lokale lønnsforhandlingene, også i privat sektor. Det viktigste nå må være å heve lønna i sentrale landsomfattende tariffavtaler.

Fagbevegelsen og lokale lønnsforhandlinger

Jeg er klar over at lokale lønnsforhandlinger har en lang tradisjon i privat sektor og at mange tillitsvalgte ønsker slike forhandlinger. Lokal lønnsdanning kan fungere bra i storindustrien, hvis den knyttes til en felles tariffavtale med individuell lønnsgaranti, hvor ingen skal ligge under 85 % av gjennomsnittlig lønn. Men slik er det ikke i dag. Norsk industri og næringsliv er prega av småskalaindustri. Å basere lønna på lokale lønnsforhandlinger fører derfor til store lønnsforskjeller i samme bransje. Dette er usolidarisk.

Hvor usolidarisk en slik politikk kan være, har jeg sjøl opplevd da jeg jobba på Tromsø meieri. På 1980-tallet var det veldig mange meierier spredt over hele landet. De færreste meieriene hadde mer enn 50 ansatte, men organisasjonsprosenten var høy. Det var store lønnsforskjeller innad i bransjen. Ansatte ved meieriene i de største byene tjente langt mer enn de andre. NNN krevde utjevning av lønnsforskjellene, og fikk inn i tariffavtalen at ingen ansatte ved meieriene skulle tjene mindre enn 85 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Dette var en viktig seier for en solidarisk lønnspolitikk, og betydde en stor lønnsøkning for veldig mange meieriansatte.

Denne garantiordningen gjorde det imidlertid vanskeligere å få uttelling i de lokale lønnsforhandlingene. For de fleste av oss var ikke dette et problem, men mange ansatte og tillitsvalgte ved meieria i de største byene ville ha bort begrensningene i de lokale lønnsforhandlingene.

Arbeidsgiver syntes kostnadene ble for store, og krevde garantiordningen tatt ut av tariffavtalen i neste hovedoppgjør. Dette gikk NNN med på. Flertallet i forhandlingsdelegasjonen til NNN kom fra de største byene. Meieriarbeidere over hele landet ble taperne. Som en følge av at garantiordningen ble oppheva, tapte ansatte ved blant andre Tromsø meieri en lønnsutvikling på ca 7 kroner timen i løpet av en fire års periode. Dette var mye penger på slutten av 1980-tallet.

Tapet skyldtes arbeidsgivers krav og en usolidarisk lønnspolitikk. Jeg ser ikke bort i fra at det kunne bli vanskelig å bevare lønnsgarantien. Mitt poeng er at NNN ikke mobiliserte medlemmene til kamp for å beholde den.

Fagbevegelsen må utvikle en solidarisk lønnspolitikk

Det viktigste kan ikke alltid være mest mulig til seg og sine, men gruppekrav basert på rettferdighet, både sentralt og lokalt. Dette forutsetter skolering av medlemmer i solidarisk lønnspolitikk og at tillitsvalgte tørr å reise upopulære krav.

Viktige eksempler på solidarisk lønnskamp de siste 20 åra er:

• Oljearbeiderne i Nordsjøen sloss for at ansatte i "catering" ble overført til oljearbeidernes lønns- og arbeidstidsavtale.
• Kelnerne på blant annet Teaterkafeen og Grand kafe i Oslo streika for de lavtlønte i egen bransje.
• Journalister i NRK organisert i NTL streika for likt lønnstillegg til journalister og ansatte "bak kameraene".

Økt privat forbruk øker forskjeller og undergraver fellesskapet. Fagbevegelsen må kreve økt offentlig forbruk og styrking av velferdsstaten.

Samarbeid på tvers

Kampen for økonomisk likestilling og frigjøring er lang og hard. Vi utfordrer maktforholda i samfunnet og solidariteten i fagbevegelsen. Vi har vunnet mange seire, og gått på noen nederlag. Slik er kvinnekampen og slik er klassekampen. Det som er viktig, er at kvinnebevegelsen og fagbevegelsen står sammen, og ikke ofrer noen for snevre gruppeinteresser.

"Kvinner på tvers"-bevegelsen er et godt eksempel på samarbeid over forbundsgrenser som står på to bein. "Kvinner på tvers" krever at alle skal ha ei lønn å leve av, og krever uttelling for utdanning og kompetanse på linje med menn. Jeg foreslår å utvide dette grunnlaget til også å gjelde kravet om rett til jobb ut i fra kompetanse, ikke hudfarge!

| Flere valg ...