Rødt! marxistisk tidsskrift

Monthly Review har i snart 60 år levert gode analyser og bidratt sterkt til spredning av kunnskap på venstresida. Fjorårets oktoberutgave er et godt eksempel på dette. Utgaven var uvanlig, i den forstand at det kun inneholdt én lang, men desto viktigere, artikkel. I følge redaksjonen er Edward S. Herman og David Petersons artikkel om oppdelingen av Jugoslavia "på det nåværende tidspunkt den definitive kritikken av USA/Natos rolle i utnyttelsen og eskaleringen av den jugoslaviske tragedien og det 'vestlige venstre-liberale intellektuelle og moralske kollapsen' som gjorde dette mulig". Det er mye sannhet i denne påstanden.

Edward S. Herman og David Peterson: The dismantling of Yugoslavia
Monthly Review, oktober 2007

Under den kalde krigen var Jugoslavia et nyttig land både for USA og Sovjetunionen i kraft av å være en uavhengig buffer mellom blokkene. I og med den kalde krigens avslutning forsvant denne rollen, og for den gjenværende supermakten fikk landet en annen betydning. Nå skulle Jugoslavia underordnes den nord-atlantiske ordenen på samme måte som andre land i Sentral- og Øst-Europa. Gjennom å spille på separatisme og økonomiske ulikheter mellom republikkene som utgjorde Jugoslavia, kunne USA og atlantistene skaffe seg nyttige støttespillere for å nå dette målet, samtidig som det ville svekke motstanden fra Beograd mot å la seg underlegge atlantisk dominans.

Gjennom sitt kraftige forsvar først for slovensk og kroatisk, senere også bosnisk, løsrivelse, la vestmaktene seg inn i Jugoslavias innenrikspolitikk på en måte man ikke har sett siden før 2. verdenskrig. Jugoslavia ble effektivt nektet å gripe inn for å forhindre at landet gikk i oppløsning med en argumentasjon som baserte seg på ideer om nasjonenes rett til selvstyre. Denne argumentasjonen viste seg imidlertid raskt å være lite konsekvent, da serbiske minoriteter i Kroatia og Bosnia-Hercegovina ble nektet den samme retten. Denne åpenbare forskjellsbehandlingen ga seg også utslag i en anti-serbisk politikk som vanskelig kan kalles noe annet enn rent rasistisk, og som bidro til å utarme folket både kulturelt og økonomisk.

Det meste av artikkelen tar for seg hvordan ulike institusjoner har fremmet dette synet. Gjennom sin posisjon i FN klarte Nato effektivt å gjøre FN til en aktør for sine interesser. Da Kofi Annan erstattet Boutros Boutros-Ghali som generalsekretær etter kun én periode, var sistnevntes motstand mot å gjøre FN til en aktør i konflikten avgjørende, på tross av at det var under hans ledelse FN hadde opprettet krigsforbrytertribunalet sitt (ICTY). Og ICTY skulle raskt bli en sentral aktør for anti-serbiske interesser, eller med Natos egne ord, for det Nato ville. Dette var også en oppgave de fulgte – under Dayton-forhandlingene i 1995 skrøt ICTY av at det var de som hadde forhindret at de serbiske lederne i Bosnia-Hercegovina hadde blitt nektet å delta.

ICTYs rolle kom imidlertid klarest til syne i løpet av Natos krig i 1999. Ved å forhåndsdømme Milosevic utelukket ICTY effektivt enhver forhandlingsløsning, samtidig som domstolen, i strid med sitt eksplisitte, dog ikke reelle mandat, ikke engang ville vurdere anklager mot Nato for deres brudd på FNs charter. Sjefsanklager Carla Del Ponte slo endog, uten undersøkelser, fast at Nato ikke en eneste gang hadde forbrutt seg mot internasjonal lov – på tross av at Nato var ansvarlig for flere tapte sivile liv i forbindelse med krigen enn det Milosevic ble forhåndsdømt på grunn av. Og få, om noen, stilte i det hele tatt spørsmålstegn ved denne opptredenen.

En lignende logikk gjorde seg også gjeldende i forbindelse med ICTYs håndtering av konflikten i Bosnia-Hercegovina. Som andre aktører forsøkte ICTY å fremstille serberne som vår tids nazister. Og mens bare navnet Srebrenica vekker vonde assosiasjoner hos folk i vesten, er det få som kjenner til at Kroatia samtidig gjennomførte Operasjon Storm, der 250.000 serbere ble fordrevet og der 2.500 personer ble drept eller forsvant, måneden etter – en hendelse som i dag feires offisielt i Zagreb.

Forfatterne gjør ingen forsøk på å underslå alvoret i de serbiske overgrepene, men de poengterer samtidig at det er en stor forskjell mellom de faktiske tallene og de tallene som blant annet USAs utsending Richard Holbrooke har hevdet. Mens Holbrooke fabulerte om at nærmere 300.000 sivile ble drept av serberne, anslår uavhengige forskere det totale dødstallet blant sivile, på alle sider, til å være i underkant av 40.000, hvorav 16.000 serbere. Det er likevel tall av den størrelsesorden Holbrooke og USA benyttet seg av, som fortsatt benyttes av de fleste – inkludert den "uavhengige" anklageren Carla Del Ponte.

Rettssaken mot Milosevic, der han ble forsøkt fremstilt som nærmest personlig ansvarlig for den jugoslaviske tragedien, mens andre aktører ble frikjent uten videre undersøkelse, behandles også i artikkelen. Det samme gjelder den interessante og svært underrapporterte påstanden om at mange islamistiske krigere fikk sin første krigserfaring mot serberne, og dermed for USA, i Bosnia-Hercegovina. Medias rolle legges også under grundig behandling, og får strykkarakter – sjelden har et tilnærmet samlet pressekorps i så stor grad danset etter maktas pipe.

Den vestlige offensiven mot Jugoslavia og serberne spesielt, har gjort dagens Serbia til Europas fattigste land. Serbia er også uten sammenligning det landet i det tidligere Jugoslavia der det er flest flyktninger som følge av krigene i området. Vestens krav om en "løsning" på Kosovo-spørsmålet, dvs. endelig etablering av Kosovo som en "selvstendig stat" i form av et protektorat a la Bosnia-Hercegovina (se Ola Lars Andersen: "Bosnia – den store løgnen om demokratisering" i Røde Fane nr 2, 2000), har heller ikke blitt gjennomført ennå. Vi bør derfor ikke vente oss at offensiven er over ennå. Nettopp derfor er denne teksten så viktig: Den hjelper oss med å gjennomskue propagandaen og løgnene. Det er også verdt å merke seg at argumentene som først ble brukt mot Jugoslavia senere også har blitt brukt for å rettferdiggjøre krig mot Irak og Afghanistan. Lignende argumenter brukes også i dag for å rettferdiggjøre lignende offensiver mot Sudan og Iran. Erfaringen fra Jugoslavia viser også hvor viktig det er å ikke la seg forlede.

Mathias Bismo 

| Flere valg ...