|
"Hva
slags krig tror sivile at vi virkelig har kjempet? Vi skjøt fanger med
kaldt blod, vi feide vekk hospitaler, pepret livbåter, drepte og
mishandlet sivile, gjorde slutt på sårede, kastet døende i graver
sammen med døde, og i Stillehavet kokte vi kjøttet av hodeskaller for å
lage pyntegaver til kjærester og lagde brevkniver av bein." (1) Og voldtok.
J. Robert Lilly: Taken by force. Rape and American GIs in Europe during World War II.
Palgrave Macmillan, London 2007
Lars Borgersrud er historiker, har skrevet flere bøker og mange artikler om andre verdenskrig, blant annet "Om Beevor og Grossmann" i Rødt! nr 2, 2006.
Krig
kan studeres på mange måter. Vanligvis handler den om soldater i felt.
Men krig er ikke bare hendinger på slagmarken. Det er en politisk
tilstand mellom stater og mennesker. Det er en tilstand som snur opp
ned på normale forhold mellom mennesker. Sitatet over er et grusomt
vitneprov på dette. Det er skrevet av en amerikansk krigsveteran. Det
kan få introdusere denne anmeldelsen av Taken by force. Rape and American GIs in Europe during World War II,
skrevet av professor i sosiologi J. Robert Lilly ved Northern Kentucky
University. Professor Lilly har tatt for seg voldtekter utført av
amerikanske soldater i Europa under Andre verdenskrig, basert på
kildemateriale fra den militære etterforskingen og fra krigstribunalene
som pådømte sakene. Han analyserer gjerningsmennenes etniske og sosiale
bakgrunn, deres plass i den rasedelte amerikanske hæren, hvilke forhold
de levde under i det vennligsinnede England, på og bak slagfeltet i
Frankrike og til slutt, under okkupasjonen av selve Tyskland. Det er en
bok som viser oss en annen side av krigen enn den vi er vant med.
Lilly
spør hvordan voldtektsmennene kan forstås ut fra synet på kriminalitet,
diskriminering og sosiale skiller i det samfunnet de kom fra, i de
områdene de opererte som soldater, og hvordan selve krigshandlingene
formet dem. Han ser på hvilke psykologiske, politiske og militære
forhold som bestemte etterforsking og dom. Han spør: Var disse
voldtektene en form for krigføring mot fienden? Var de en seksualisert
hevn? Kan de ses som en forlengelse av sivil kriminalitet? Var de
uttrykk for generell kvinneforakt? Var de resultat av oppdemmet og
ukontrollert sexbehov fra et strengt kjønnsdelt soldatsamfunn? Eller
var det svarte soldater som voldtok hvite kvinner, i en forlengelse av
rasekonflikten innad i USA?
Tabu
Det er ikke så
lenge siden voldtekt i krig var tabu. Det var ikke noe emne for krigens
rett. Under Nürnberg-prosessene ble ingen dømt for voldtekt, på tross
av at det forelå solid dokumentasjon for at tyske soldater systematisk
utøvet det. Lilly mener det skjedde helt tilbake til Krystallnatten i
1938. Internasjonal lov anså voldtekt for å være forbrytelse mot
menneskeheten i 1946. Og i den fjerde Genevkonvensjonen i 1949 ble
kvinner gitt spesiell beskyttelse mot voldtekt i krig. Men først i 1993
åpnet FN for at slike saker kunne tas opp i forbindelse med hendingene
i det tidligere Jugoslavia. I 1996 ble voldtekt som krigsforbrytelse
pådømt ved Haagdomstolen. Det dreide seg om voldtekter mot muslimske
kvinner utført av bosnisk-serbisk politi og militære. Først da kom
begrepet seksualisert overgrep inn i tiltalebeslutninger ved domstolen.
Mens voldtekt er velkjent fra krigshistorien, er det
bemerkelsesverdig at det ikke har vært et felt for forskning. Det
finnes vitnesbyrd på malerier og i litteratur, og soldater har fortalt
om det i århundrer. Men den faghistoriske behandlingen er liten. Det
gjelder ikke bare stormaktene som verner om sin nasjonale ære. Det
gjelder også et lite land som Norge, som har hatt soldater utstasjonert
på internasjonale oppdrag en rekke ganger siden Andre verdenskrig,
nesten uten at noen har interessert seg for hvordan de oppførte seg.
Kategorier av voldtekter
For
å kunne analysere vitenskapelig, forsøker Lilly å dele de forekomstene
han finner i kildene i ulike kategorier, som den sparsommelige
litteraturen på feltet tross alt har utviklet.
Den første er voldtekt som etnisk og kulturelt våpen.
I det 20. århundret finnes mange godt dokumenterte tilfeller, som
Nazi-Tysklands herjinger i Øst-Europa. Godt kjent er også den japanske
voldtektspolitikken etter okkupasjonen av Nanking i desember 1937. I
sju uker voldtok og drepte soldatene 100.000-talls sivile og militære. (2)
Som i Ukraina og Hviterussland var det ikke et resultat av sammenbrudd
av disiplin, men en systematisk iverksatt terror mot befolkningen. En
forsker har argumentert for at det som foregikk i Nanking, var helt på
linje med de verste tyske grusomhetene i Europa. Et annet eksempel er
de tusenvis av drap på sivile og over 200.000 voldtekter som ble utført
av den pakistanske hæren i 1971, da Bangladesh ble egen stat. Et tredje
eksempel er den etniske rensningen som foregikk under krigen i Bosnia,
hvor voldtekter ikke var en sideeffekt av kampene, men et sentralt
instrument i dem.
Men det finnes en annen type voldtekter som
skiller seg skarpt fra de som er politisk og etnisk motivert. Det er de
som er preget av soldatenes individuelle hevn mot fiendens soldater.
De fornedres ved at de ikke lenger er i stand til å beskytte sine
kvinner. Lilly spør om ikke den bølgen av voldtekter mot tyske kvinner
som ble utført av soldater i Den røde hær under og etter kapitulasjonen
i 1945, var av denne typen. De skjedde ikke som resultat av ordre,
politisk eller militær hensikt. Tvert i mot var det strenge regler mot
slike overgrep. Offisielt ble det nærmest fornektet, men ikke alltid.
De rammet ikke kvinner med bestemt bakgrunn, og hadde i motsetning til
i Bosnia ikke som formål å gjøre dem gravide. De rammet heller ikke
kvinner i en bestemt alder. De var ofte gruppevoldtekter, og noen mener
at de pågikk lenge etter kapitulasjonen. De sovjetiske voldtektene er
mye omtalt, men lite vitenskapelig undersøkt.
En tredje type voldtekter knytter Lilly til kommunikasjonen mellom menn i soldatrollen.
Han spør om det finnes en egen overmaskulinisert kulturtradisjon i
stridende militære organisasjoner som stimulerer til overgrep mot
kvinner. Han viser til mange tilfeller i militærhistorien som kan tyde
på det. Alle kjenner til den forvandlingen som skjer når man tar på seg
uniformen eller tar i bruk andre symboler på medlemskap i utpregede
mannskollektiver. Slike mannskollektiver finnes også i ekstreme
varianter. I Stillehavskrigen ble bare stridende soldater godtatt i de
mest "eksklusive" fellesskapene (som for eksempel "suvenirsamlere").
Hjemvendte, afroamerikanske soldater ble ikke alltid godtatt som
"virkelige" soldater på tross av uniformen. Noen ble trakassert, noen
ble til og med utsatt for alvorlige overgrep av de hvite makthaverne i
hjemdistriktene. Etter Lillys syn var dette eksempler på at
rasedelingen i USA var sterkere enn det overmaskuliniserte
soldatkollektivet.
Lilly har en egen kategori voldtekter som har med soldatenes seksualitet
å gjøre. Soldater voldtar for å ha sex. Soldater og sex hører nesten
alltid sammen, på tross av den offentlige propagandaen om det motsatte.
Det har vært et problem for militære ledere til alle tider å forhindre
at dette bryter stridsdisiplinen. Japanske militære opprettet bordeller
for å løse problemet, dels også for å unngå kjønnsykdommer, for å unngå
tilfeldige voldtekter og som belønning. De kjøpte, lurte eller på andre
måter tvang mellom 80.000 og 200.000 ikke-japanske kvinner inn i
bordeller. Det ser ikke ut som at aksemaktenes eller alliertes
militærmyndigheter offisielt opprettet egne soldatbordeller i Europa. I
all fall er det ikke beskrevet i forskningen. Men det er åpenbart at de
i det minste "tillot" markedet å framskaffe dem.
En femte kategori er beskrevet som plyndringsvoldtekter.
I krigshistorien har voldtekter vært sett på som soldatlønn og
sideeffekt av plyndring, en gammel soldatrettighet som militære leder
har forsøkt å regulere i takt med sine politiske målsettinger med
krigen.
Voldtekter har vært en torturmetode. Det
har vi ikke minst sett i de amerikansk innsatte gorillaregimene i
Latin-Amerika. Det har gang på gang blitt dokumentert at torturister
fra disse regimene har vært offiserer med utdannelse fra USA.
Den siste kategorien voldtekter som skal nevnes her, er de Lilly kaller "tilfeldige",
som verken finner støtte i politikk, militære mål eller i moral. Tvert
i mot er de forbudt i sivil og militær rett, og blir rettsforfulgt. I
denne gruppen plasserer han de fleste tilfellene av voldtekter som
amerikanske soldater utførte i Europa under Andre verdenskrig.
Straff og underrapportering
I
den amerikanske hæren har det vært tradisjon for å straffe voldtekt. I
Første verdenskrig viser offisielle tall at det ble ilagt 145
dødsstraffer for alvorlige forbrytelser, hvorav 35 soldater ble
henrettet, 14 av disse for voldtekt.
I
Japan har forskere interessert seg for amerikanske voldtekter i siste
fase av krigen og etterpå. Noen tall kan tyde på forekomster på høyde
med hva som helst ellers under Andre verdenskrig. (3)
Men underlaget for disse tallene er ikke entydig. Uansett er det
enighet om at det forekom svært mange. For å få tallene ned ble det
opprettet et eget offentlig japansk bordellselskap. Det er dokumentert
at det også forekom amerikanske voldtekter under Koreakrigen. (4)
Og senere under Vietnamkrigen ble det felt 42 dødsdommer for dette ved
militære domstoler, et tall som trolig sier lite om den virkelige
forekomsten. (5)
I Golfkrigen ble en rekke kvinnelige soldater voldtatt. Ikke av sine
fiender, men av sine mannlige kolleger. Anklager om seksuell
trakassering av egne kvinnelige soldater så vel som lokale kvinner er
senere også kommet mot de amerikanske kontingentene til Bosnia og i
Irak. Også i de seineste åra har det versert flere skandaler i den
amerikanske offentligheten om seksuell trakassering innad i hæren.
Dette
bringer oss fram til Lillys studie fra Europa under Andre verdenskrig.
De kildene han har brukt er kildematerialet fra krigsrettssakene, som
sorterte under "Branch Office of the Judge Advocate General, European
Theater of Operations", de årlige og endelige rapportene som ble avgitt
fra dette organet, samt etterforskingsmateriale fra "US Army's Criminal
Division". Det omfatter i alt 19.401 tiltaler for alvorlige
forbrytelser mot 22.214 forskjellige individer. 16.987 av disse fikk
fellende dommer, som inkluderte dødsdommer, degradering eller avskjed i
vanære. Tallene for offiserer var 1.737, hvorav bare 30 var
afroamerikanere. Det var nesten ingen afroamerikanere som var
offiserer. Her er det viktig å ha i mente at bare 10 % av mannskapene i
de amerikanske styrkene i dette krigsteateret var afroamerikanere. De
var sterkt overrepresentert i alle grupper forbrytelser, unntatt for
fyll i tjenesten. Høyest var det som beskrives som seksualiserte
forbrytelser.
Er det sammenheng mellom harde straffer og
underrapportering? Lilly stiller spørsmålet, men gir ikke noe klart
svar. Alle typer forbrytelser blant soldatene var sterkt
underrapporterte, ikke minst gjaldt dette voldtekter. Ulike kilder,
ikke minst soldatminner, tyder på at den virkelige forekomsten var
langt høyere. Særlig gjaldt dette i Frankrike og Tyskland, hvor kaos
rådet og rapporteringsmulighetene vekslet fra små til ingen. Årsakene
til underrapporteringene var forskjellige i disse tre landene. Årsakene
til voldtektene ble også forklart svært forskjellig. Ingen enkelt
forklaring gir tilstrekkelig svar.
Offisielle forklaringer: Seksualitet, alkohol, brutalisering, rasefordommer
Hvordan
ble årsakene forklart av domstolene og etterforskere? Krigstribunalene
var særlig opptatt av hva som skjer når seksualiteten til millioner av
virile unge menn langt vekk fra hjemmet må stoppes, endres eller i all
fall reguleres. Amerikanske militærmyndigheter snudde ryggen til slike
problemstillinger. Parallellen til kampanjen mot kondomutdeling til
soldatene i den norske Tysklandsbrigaden i 1947 er nærliggende. I
motsetning til franske og tyske militærmyndigheter, gjorde amerikanerne
ingenting for å lette soldatenes omgang med seksuelle partnere. Men
både i Nord-Afrika og i Italia tillot de bordeller med hvite kvinner.
Hæren
var sterkt rasesegregert. Afroamerikanske soldater hadde langt
vanskeligere for å utnytte bordeller med hvite kvinner. I USA var det
fra gammelt av straffbart for afroamerikanske menn å ha seksuell omgang
med hvite kvinner. Krigstribunalene var svært opptatt av
afroamerikanske soldaters seksuelle appetitt. De mente den var ustyrlig
fra naturens side og av helt andre proporsjoner enn hvite soldaters.
Dette ga seg for eksempel uttrykk i en bisarr fiksering på størrelsen
av de tiltaltes kjønnsdeler under rettssakene.
Det er mange
myter om soldater og seksualitet. De fakta om dette som Lilly bringer,
vil overraske de fleste. Det er ingen tvil om at soldatene var seksuelt
aktive under feltlivet. I henhold til en rapport var den "relativt
lav", ikke mer enn to samleier per måned, men "10 % av alle disse menn
hadde samleie minst en gang i uken". I henhold til et annet materiale
rapporterte afroamerikanere samleie 2–3 ganger per måned, mens hvite
rapporterte 1–2 ganger.
Alkoholpåvirkning ble mye brukt som
forklaring, brutaliseringen av soldatene som krigen selv ga, og hatet
til fienden. Dette var særlig framtredende i saker mot overgripere som
hadde utmerket seg i strid. De ulike grunnene til dette hatet som de
ulike overgriperne kunne anføre, førte ofte til formildende straffer.
Felles for alle sakene var imidlertid manglende analyse av hvilken
betydning rasedelingen og rasefordommene innad i hæren hadde på
rapportering, etterforsking og domspraksis.
England og Wales
Halvannen
million amerikanske soldater kom til England og Wales før de ble
fraktet over kanalen til krigshandlingene i Frankrike 6. juni 1944. De
kom i kontakt med en befolkning i stor forandring. Nesten fire
millioner mennesker var evakuert i de områdene hvor de ble stasjonert,
hvorav over 1,2 millioner barn. Bombing kostet titusener livet i disse
områdene. Store deler av den sivile befolkningen var på den ene eller
annen måte trukket inn i samfunnstjeneste. Sosiale relasjoner og
regulering var snudd på hodet. Kriminaliteten var i eksplosiv økning.
Alvorlige forbrytelser ble fordoblet. (6)
I London eksploderte kriminaliteten, på tross at folketallet sank.
Sosiale relasjoner var under press, og samfunnsstrukturen knaket i sine
sammenføyninger.
Det var altså ikke slik at de amerikanske
(og kanadiske) soldatene kom til områder som bare var preget av
nasjonal besluttsomhet og motstandskraft. Til dette konservative,
victorianske samfunnet i oppløsning brakte de med seg et helt nytt syn
på seksualitet, med barn utenfor ekteskap, økt skilsmissestatistikk
m.m. til følge. Prostitusjon økte voldsomt.
Soldatene hadde
sin del i denne kriminalitetsveksten. Men sivil statistikk avslører
ikke soldatenes andel av kriminaliteten, heller ikke den groveste delen
av den, som voldtektsforbrytelser, fordi amerikanske militærmyndigheter
gjennomførte streng jurisdiksjon over sitt personell. Til denne dag
tillater ikke amerikanske myndigheter at amerikanske militære stilles
for andre staters domstoler. Bare en eneste amerikansk soldat ble dømt
for sivil britisk rett. Han ble hengt for drap. Streng sensur gjorde at
pressen nesten aldri skrev om kriminalitet som involverte amerikanske
soldater, og særlig ikke når det involverte afroamerikanere.
Lilly
fant til sammen 121 tilfeller av pådømte voldtekter i England og Wales.
Av disse var 30 % av de dømte afroamerikanere. 101 av ofrene var
engelske jenter. Ut fra et forskingsbasert forholdstall mellom
rapporterte og antatt totalantall på 1: 20, anslår han det virkelige
tallet voldtekter der til 2420.
Hvem
var overgriperne? Lilly refererer til internasjonal litteratur som
enten ikke forsøker å skille mellom frontsoldater, soldater i
administrative, forsynings- eller tjenesteytende avdelinger, eller som
skaper inntrykk av at det faktisk var frontsoldatene som var utøverne. (7)
Overraskende nok viser Lillys kilder at utøverne i England slett ikke
var infanterisoldater eller andre soldater i stridende avdelinger. De
hørte til tjenestegjørende avdelinger ("service units", forsyning,
vedlikehold etc.), som vi best kan oversette med støtteavdelinger. På
dette tidspunktet var det ikke lov å ha afroamerikanske soldater i
stridende avdelinger. Nesten alle utskrevne soldater til ikke-stridende
avdelinger var afroamerikanere. Offiserene i disse avdelingene var
derimot hvite.
De fleste voldtektene rammet tenåringer og
unge kvinner. Mange av dem var blitt kjent med sine overgripere på
utesteder, på puber, i lokalsamfunnet og liknende. De ble truet med
vold, eller angrepet med knyttnever, kniver og andre slagvåpen.
Voldtektene skjedde gjerne om natten og utendørs.
Frankrike: Voldtekter bak fronten
Mens
publikum ikke har vanskeligheter i dag med å akseptere at amerikanske
soldater engasjerte seg i et bredt spekter av kriminell aktivitet i
Vietnam og Irak, er det større vanskeligheter med å se dem som ranere,
mordere og voldtektsmenn under frigjøringen av Frankrike i 1944–45. Men
klagene på nettopp det begynte å strømme inn fra sivile franskmenn kort
tid etter D-dagen 6. juni 1944.
Da de
allierte ankom, var det franske samfunnet blitt svært annerledes enn
før krigen. Selv om den tyske okkupasjonen av Frankrike var langt
fredligere enn i Øst-Europa, brakte den ikke desto mindre med seg mange
tilfeller av gru og redsel. Eksempelet kan være SS' massakre på 642
mennesker i Orador-Sur-Glane 10. juni 1944. I alt ble 29.000 sivile
franskmenn drept som gisler, og over 40.000 døde i fangeleire og
fengsler. (8)
Situasjonen i Frankrike ble snudd på hodet allerede under invasjonen i
1940, da mellom 8 og 10 millioner mennesker ble evakuert. Over 1,6
millioner franskmenn var krigsfanger. Over 600.000 ble sendt til
Tyskland som ledd i den tvungne arbeidstjenesten, og et enda større
antall ble sendt på tyskerarbeid i selve Frankrike. Den økonomiske
utplyndringen resulterte i drastisk senking av levestandard og øking av
dødelighet, særlig i de store byene. Økonomisk og ernæringsmessig nød
stimulerte lovløshet og kriminalitet. Sosiale relasjoner brøt sammen,
og særlig kvinner og barn mistet mye av den beskyttelsen som de hadde
hatt tidligere. Særlig gjaldt det på landsbygda.
Soldatenes
tilværelse ble selvfølgelig annerledes i felten i Frankrike enn i
forlegningene i England. I England var det krigsforberedelser som
opptok dem. Nå ble det krig. Omstendighetene omkring kriminalitet ble
annerledes. I England hadde soldater som ønsket det, muligheter til å
oppnå seksuell kontakt med britiske kvinner, fordi de i lengre perioder
var innkvartert under ordnede forhold og hadde tilgang til det sivile
samfunnet. De kunne også kjøpe prostituerte. I Frankrike levde de på
feltfot, i stadig bevegelse. De kvinnene de kom i kontakt med, levde
svært spredt på landsbygda, ofte uten mannlig beskyttelse. De var i en
utsatt posisjon.
På bakgrunn av pådømte saker, som en kilde
angir til 68 og en annen til 181, anslår Lilly at det totale antallet
voldtekter i Frankrike lå mellom 2.500 og 3.620. Av de kjente 139
soldater som var involvert, var 116 afroamerikanere. Samtlige av disse
ble dømt. De aller fleste av dem var lavt rangerte ikke-stridende
soldater fra støtteavdelinger. Hvorfor var det så mange
afroamerikanere? Lilly mener at en av forklaringene er at det rent
praktisk var nesten umulig for stridende soldater å ha tilgang på
sivile kvinner, fordi de fleste hjem ble evakuert da frontlinja nærmet
seg. Men etter at fronten beveget seg videre, reiste folk tilbake til
hjemmene sine. Det var i denne fasen etter kamphandlingene at
støtteenhetene ankom området. Kontakten med de sivile oppsto da
soldatene tok kontakt for å få matvarer, forsyninger og annen hjelp.
Kvinnene var alene på gårdene med barna.
Lilly er slett ikke
sikker på at funnene er representative. Han understreker at de militære
myndighetene i utgangspunktet visste hvem de søkte som gjerningsmenn.
De hadde med seg et bilde av en negroid, mannlig overgriper med
ustyrlig seksualitet. Det var et bilde som stammet fra tiden før den
amerikanske borgerkrigen, og som hadde forsterket seg under Første
verdenskrig. Dette bildet hadde de med seg fra den rasedelte
lovgivingen i USA, hvor seksuelle forhold over rasegrensene fortsatt
var forbudt i mange stater.
I Frankrike ble dette rasebildet
utfordret. Lilly mener at Første verdenskrig spiller en viktig rolle
for å forstå bakgrunnen. Amerikansk litteratur fra Første verdenskrig
hadde skapt bilde av at franske kvinner praktiserte en større seksuell
frihet enn hjemme i USA. Dette bildet var godt kjent blant soldatene.
Også blant afroamerikanske soldater fantes det forventninger om at det
bare var å banke på en dør for å oppnå seksuell kontakt. Det var ikke
bare hvite offiserer og soldater som hadde brakt med seg sine fordommer
til Frankrike. Franskmenn generelt var på sin side mindre fordomsfulle
og ønsket alle amerikanere velkommen. De kunne ikke forstå hvorfor den
amerikanske hæren var så skarpt rasedelt, og responderte helt
annerledes overfor afroamerikanske soldater enn de hvite offiserene
forventet.
Lilly siterer en britisk
historiker som har funnet at under Første verdenskrig var ikke
"mulighetene for sex begrenset til større eller mindre byer, hvor
horehus og horder av amatørprostituerte gjorde det lett å finne". Men
også på landsbygda var det kvinner som responderte på soldatenes
seksuelle behov. (9)
Dette
bildet kan være overdrevet, men Lilly mener at det fikk betydning for
amerikansk soldatmentalitet. Det ble brakt hjem til USA gjennom
soldatfortellinger, og var med og dannet et grunnlag for de første
oppfatninger av Frankrike i brede lag av befolkningen. Vi må ikke
glemme at Første verdenskrig var den første omfattende kontakten mellom
fransk og amerikansk befolkning siden utvandringen på 1800-tallet. Og
før Andre verdenskrig var dette bildet mer positivt i den
afroamerikanske enn i den hvite befolkningen. Soldatene brakte med seg
dette bildet i 1944. Men da ble forholdet til den sivile franske
befolkningen helt annerledes. Det ble "anstrengt til det ytterste",
langt mer konfliktfylt og bittert enn det er vanlig å anta.
Voldtektene
i Frankrike var mer voldelige enn i England. De skjedde ofte i
forbindelse med at støtteavdelinger kom til nye landsbyer, til alle
døgnets tider. Ofte var soldatene påvirket av sterk alkohol som
calvados, som fantes overalt på gårdene for en billig penge. De
registrerte ofrene var mellom 10 og 74 år. Av de 116 soldater som ble
tiltalt, 94 av dem afroamerikanere, fikk 67 livstidsstraffer. 18 av de
21 som ble henrettet, var afroamerikanere. Her må vi igjen huske på at
det bare var 10 % av troppene som var afroamerikanere. Lilly mener at
avstraffelsene skjedde med et klart sideblikk til opinionen hjemme, i
Frankrike og blant troppene. For eksempel ble 15 av henrettelsene
gjennomført i offentlighet, der også fransk politi og familien var til
stede. Ofte ble avstraffelser ledsaget av offentlige unnskyldninger fra
de militære og private brev fra de dømte til ofrene og deres familier.
Tyskland: "Fiender", ikke kvinner
Seksualiserte
voldsovergrep ble en del av virkeligheten for svært mange tyske kvinner
da Tyskland ble okkupert. Alle allierte hærer voldtok. Det gjaldt både
den britiske, franske, amerikanske og sovjetiske. Den kunnskapen vi har
om dette, lar seg ikke bortforklare. Men Lillys studie er den første
som viser dette ut fra en vitenskapelig studie av juridiske kilder.
Hva
var årsaken til at det var langt flere kvinner som møtte en slik
skjebne i Tyskland enn i England og Frankrike? Har det å gjøre med at
soldatene mente at dette var fiendens kvinner? Helt fra Romerrikets tid
var det slik at hvis ikke en by overga seg før rambukkene dunket mot
byporten, så hadde angriperne rett til å drepe alle menn, både militære
og sivile, voldta kvinnene og ta de overlevende som slaver og plyndre
all eiendom. Det var soldatenes belønning for å sette sine liv på
spill. Det gjaldt for høy og lav. Det var en militær kode. Selv om den
har blitt mildere praktisert opp gjennom århundrene og motvirket av mer
moderne oppfatninger og etter hvert internasjonale lovregler, så er det
likevel et spørsmål om den ikke har blitt utvekslet mellom
generasjonene i profesjonell soldatmiljøer. Og at de fortsatt finnes.
I
det nazifiserte Tyskland hadde den totale krigen i det siste krigsåret
langt på vei utvisket skillet mellom stridende og ikke-stridende og
militarisert det sivile samfunn. Kvinnene var kommet i en ekstremt
utsatt posisjon, fordi så stor andel av den mannlige befolkningen var
fraværende.
Levekårene i Tyskland generelt endret seg ikke
dramatisk før den massive allierte bombingen startet i 1942–43, og ble
først snudd på hodet i det siste krigsåret. Det var da situasjonen
endret seg så sterkt for kvinnene. Før dette hadde Nazi-Tyskland
gjennomført en økonomisk plyndring av Europa som savnet sidestykke i
krigshistorien. Den var av slike enorme dimensjoner at det er tvilsomt
om den noen gang kan bli målt eller forstått med våre vanlige
statistiske modeller. De konfiskerte mengdene av korn, kjøtt, andre
råvarer, matvarer gjorde at levestandarden i Tyskland kunne holdes
ganske stabil til langt ut i 1945. Riktignok ble det innført
rasjoneringer, for eksempel på brød, men ennå så sent som i 1944 var
den på 2.400 gram i uka. Da krigen brøt ut, var det ingen
arbeidsløshet, og av en arbeidsstyrke på 39 millioner var 14,6
millioner kvinner. I 1944 var arbeidsstyrken redusert til 28,6
millioner, hvorav 5,3 millioner fremmede tvangsarbeidere og 1,8
millioner var krigsfanger. I tillegg kom konsentrasjonsleirfangene.
I
krigens siste år foregikk en voldsom økning av produksjonen av
krigsmidler som fly, stridsvogner, artilleri på tysk side, måned for
måned. Det var produksjonsrekorder for en rekke typer våpen så sent som
i februar 1945. Dette skjedde på tross av at den allierte bombingen i
de samme månedene reduserte de største tyske byene til ruinhauger. Det
er en myte at krigshandlingene i 1945 nærmest dreide seg om
opprenskninger og at det var klart for alle at tyskerne var slått.
Tvert i mot var det slik at antallet soldater økte, at krigshandlingene
ble mer og mer omfattende og blodigere, og at krigen som helhet de
siste månedene var mer brutal enn noen gang.
Både tyske og
utenlandske kvinner i Tyskland kom tungt inn i krigsproduksjonen. Innen
mai 1944 utgjorde tyske kvinner mer enn 50 % av den nasjonale
arbeidsstyrken. Men de hadde normale arbeids- og lønnsvilkår. Noe annet
med de utenlandske tvangsarbeiderne og slavene. Mer enn halvparten av
de sovjetiske slavearbeiderne i tysk industri var kvinner. Disse og
kvinner fra andre land levde på eksistensminimum under forferdelige
forhold, utsatt for alle slags overgrep. Og mens tyske myndigheter
forfulgte prostituerte i det sivile samfunnet, tillot de horehus for
soldater, og organiserte dem selv for fremmede tvangsarbeidere og i
konsentrasjonsleire. Horene var utenlandske kvinner eller fanger.
Selv
om krigsproduksjonen stadig økte og stadig flere soldater ble mønstret,
var det et Tyskland under fullstendig sosialt sammenbrudd som ble
invadert i 1944 og 1945. Enorme sivile ødeleggelser med alle slags
overgrep, eksploderende kriminalitet, deserteringer og sosial
oppløsning gikk sammen med drakoniske mottiltak fra nazimyndighetene.
Den
abnorme utsletting ikke bare av jøder, som i stor utstrekning var
sovjetiske statsborgere, men også av sovjetiske militære krigsfanger,
berørte selvfølgelig sovjetsoldatenes syn på fienden generelt, også på
de tyske kvinnene. SS myrdet sovjetiske krigsfanger i hundretusenvis,
kanskje så mange som 600.000. Men ennå flere ble myrdet av Wehrmacht.
Her varierer oppgavene mellom 1,68 millioner og 2,53 millioner av et
totalt fangetall på 5,7 millioner mellom 1941 og 1945. Ut fra omfanget
kan tallene bare sammenliknes med jødeutryddelsen. (10)
De
britiske og amerikanske invasjonshærene opplevde ikke noe tilsvarende.
I det store krigsbildet er det, med noen unntak, vanskelig å
sammenlikne det som foregikk på vestfronten med østfronten. Tyskerne
hadde mange ganger så store styrker i øst som i vest i hele perioden
etter invasjonen i Normandie 6. juni 1944. For å begripe rekkevidden:
Grovt sett kan vi si at mens de fram til retretten over Rhinen hadde 10
ganger så mange tyske soldater i øst som i vest, overførte de etter
dette tidspunktet alle felttropper til øst, unntatt 5–6 oppflisede
divisjoner. Med ett unntak ble de amerikanske og britiske troppene bare
møtt med mindre motstand i selve Tyskland etter kryssingen av Rhinen,
da de befant seg på det gamle tyske riksområdet. Det var altså
ufattelig mer krig, mer brutale overgrep, flere soldater og følgelig
flere ofre i øst enn i vest.
Men dette betydde selvfølgelig
ikke at det var noen parademarsj for de stridende amerikanske soldatene
før de kom så langt. De følte med all rett at de kjempet seg fram
gjennom et helvetes ragnarok, enten det nå var hundre eller tusen
kilometer. Det Tyskland de invaderte, var et ekstremt rasediktatur hvor
hvite soldater hadde en helt annen status enn svarte. I tysk
raseideologi sto afrikanere i bunnen av rasehierakiet, sammen med
jøder, mongoler og slavere. Den raseideologien som afroamerikanerne
hadde opplevde hjemme og som de opplevde i den rasedelte amerikanske
hæren, hadde derfor enkelte fellestrekk med den tyske. Men
Nazi-Tyskland var selvfølgelig uendelig mer preget av rasefordommer enn
England og Frankrike. En kunne da vente å finne at afroamerikanere var
mer involvert i voldtekter i Tyskland, enn hvite soldater. I alle fall
er det ingen tvil om at de amerikanske krigstribunalene ventet dette.
Men funnene er annerledes.
Mer brutalt, mindre etniske forskjeller
Ut
fra etterforsknings- og domsdokumentene har Lilly funnet at 284
soldater ble dømt for voldtekt mot 243 tyske kvinner. 46 % av
overgriperne var afroamerikanere. Disse registrerte tilfellene svarer
til 4.860 kvinner. Andre offisielle kilder anslår tallet til 484,
hvilket svarer til 9.680.
Voldtektene i Tyskland var mer
brutale og ydmykende enn i England og Frankrike. De involverte nesten
alltid overfall med våpen, knyttnever og andre gjenstander. Svært ofte
fikk ofrene også andre skader. De ble voldtatt foran foreldre, søsken,
ektemenn og barn. Det kunne være både mor og datter. Et annet mønster
er også klart: Små grupper av voldtektsmenn fortalte sine
soldatkamerater hvor de kunne finne kvinner som de kunne voldta. Så dro
en annen gruppe dit, og gjentok overgrepene. Ofte var forklaringene
senere: "Det var bare en tysker." Det yngste offeret var et tre år
gammelt barn. I Tyskland var ofrene yngre enn i Frankrike. 40 % var
tenåringer.
De militære domstolene i England og Frankrike
anså fysisk motstand som nødvendig bevis for gjennomført voldtekt, og
det var som oftest ikke vanskelig for dem å akseptere tegn på det. Slik
ble det ikke i Tyskland. Der ble problemet for domstolene at de mye
sjeldnere godtok bevis for at kvinnene rent fysisk hadde satt seg til
motverge. Kvinnene hadde to forklaringer: For det første sa de at de
hadde underkastet seg på tross av at de hadde gjort det klart at de
ikke ga samtykke. For det andre sa de at de hadde ventet å bli
voldtatt. Den tyske regjeringen hadde informert over radio om at det
ville skje, også av amerikanske soldater, og at de ville bli drept hvis
de satte seg til motverge. Soldatene var væpnede, fulle og kunne ikke
tysk. I retten hevdet forsvarerne igjen og igjen at overgriperne hadde
misforstått og tolket kvinnenes oppførsel som at de samtykte. De brukte
den gamle og for lengst avslørte maskuline herskerteknikken om at et
"nei" betyr et "ja".
Den formen for voldtekt, som Lilly kaller buddy rapes
("kompisvoldtekter"), forekom generelt sett oftere i Frankrike enn i
England, men enda oftere i Tyskland. Hvorfor? Det tradisjonelle svaret
i krigstribunalene var at soldatene av ulike grunner først og fremst
anså dem som tyske fiender, ikke som sivile kvinner som hadde krav på
beskyttelse. De oppnevnte forsvareradvokatene forsøkte stadig å oppnå
formildende omstendigheter hvis de kunne påvise at en mannlig slektning
hadde vært i SS eller i Wehrmacht. De framhevet at hele befolkningen
deltok i krigen og var ansvarlig for regimet.
Svært mange
tyske kvinner var fullstendig uten beskyttelse. Mennene var borte og
tysk politi var i stor utstrekning diskreditert og fraværende. Alle
slags politifolk var dessuten krigsmål i seg selv. Kvinnene var derfor
ekstremt utsatt, nærmest utlevert til seierherrene. Rettssak etter
rettssak forteller at amerikanske soldater nærmest på innskytelse kunne
ta seg inn i tyske hjem, på tross av klare militære forbud. Oftest
skjedde det om natta, mens soldatene var fulle.
Hvis
fiendebildeforklaringen var riktig, hvorfor ble da "kompisvoldtektene"
annerledes i Tyskland enn i Frankrike? I Frankrike var det nemlig langt
flere afroamerikanske soldater som oppførte seg slik, mens det i
Tyskland gjaldt nesten like mye hvite soldater.
Svaret
Lilly gir, er at den etniske sammensetningen i de forskjellige delene
av hæren endret seg etter kampene i Frankrike ved overgangen til
Tyskland. Raseskillene i hæren ble mindre. Dette var et resultat av
kamphandlingene ved årsskiftet 1944/45 i Ardennene. Da fikk hæren
problemer med erstatninger av nye rekrutter fra USA til de stridende
avdelingene. General Eisenhower satte i gang et program for å overføre
nye stridende fra støtteavdelinger. Kampanjen var særlig innrettet på å
verve frivillige afroamerikanere som infanterister. Hittil hadde
samtlige afroamerikanere hørt til disse strengt raseskilte avdelingene.
Dette programmet påvirket rekrutteringen også til en rekke andre
avdelinger og våpenarter, som luftvern, kavaleri og feltartilleri.
Innen mars 1945 hadde dette ført til vesentlige endringer i
sammensetningen av både støtteavdelinger og stridende avdelinger.
Moralen blant de afroamerikanske soldatene steg. Dette mener Lilly kan
forklare hvorfor voldtektsmønstret ble likere. Under "kompisvoldtekter"
i Tyskland forekom det ofte at gjengene besto av både hvite og svarte
soldater, og svært mange var utelukkende hvite. Enda mindre ble
forskjellen etter hvert som krigen gikk mot slutten og praktisk talt
alle amerikanske avdelinger var flyttet inn i Tyskland.
Antallet
voldtekter økte fram mot krigsslutt. Den høyeste måneden var april
1945. Men de fortsatte også senere. Voldtekt ble de siste to
krigsmånedene et så i øyenfallende problem at den amerikanske hæren
gjenopptok sitt forbud fra 1918 mot fraternisering med sivile. Hæren
fryktet represalier og sivile uroligheter. Da frykten viste seg å være
overdreven, ble dette forbudet lettet på. Lilly siterer et populært
amerikansk motto som uttrykte en ny uoffisiell politikk: "Knulling uten
samtale er ikke fraternisering." Dette påvirket de militære domstolenes
rettsavgjørelser. Voldtekter som uten tvil hadde blitt pådømt i
Frankrike og England, kunne krigstribunalene nå bedømme for eksempel
som "ulovlig samleie med en ugift kvinne".
Krigsjustis, raseskille og propaganda
Lilly
har undersøkt om forholdet mellom domfellinger svarte til den etniske
sammensetningen av befolkningen i USA og av hæren. Bortsett fra i
Tyskland, hvor ingen amerikansk soldat ble dømt til døden og henrettet
for voldtekt, var resultatene stikk motsatt. I Frankrike og England
fikk afroamerikanske soldater 90 % av dødsstraffene. Også når det
gjaldt livstidsstraffer var funnene tilsvarende, selv om andelen dommer
mot hvite soldater for overgrep i Tyskland gikk opp mot halvparten.
Også
antallet reduserte livstidsstraffer avspeiler raseproblematikken innad
i hæren. Samtlige reduserte straffer for voldtekt utført i Frankrike
ble gitt til hvite soldater på tross av at antallet dømte svarte var
fire ganger så høyt. I Tyskland var forskjellen tilsvarende.
Hvorfor
så amerikanske militærmyndigheter så forskjellig på straffereaksjoner
overfor voldtekter mot tyske kvinner, enn mot franske og engelske?
Lilly mener at dette trolig hadde å gjøre med formålet med
militærjustisen i hæren. Den skulle tjene til å holde kustus på
troppene og innfri propagandahensyn. Det var ingen god reklame i
krigspropagandaen å henrette noen amerikanske soldater og samtidig å
gjøre andre blant dem til krigens helter. Det var et massivt
propagandabilde at de var helter som representanter for den amerikanske
drømmen. Det hadde ingen symbolverdi å ofre amerikansk prestisje på
denne typen justis, all den tid tyskere i seg selv ble ansett for å
være uten prestisje i de tidligere tyskokkuperte landene og i den
amerikanske hjemmeoffentligheten. Tvert i mot, var det atskillig
prestisje for både amerikanske politikere som militære å gå inn for
harde tiltak mot så vel sivile som andre tyskere. Det ga seg utslag i
en svært streng behandling av tyskere i regi av general Eisenhowers
militære okkupasjonsregime. At dette fortsatt er et ekstremt vanskelig
tema i amerikansk offentlighet, ble illustrert i 1989, da journalisten
James Bacque ga ut Other Loses: The Shocking Truth Behind the Mass
Deaths of Disarmed German Soldiers and Civilians Under General
Eisenhowers Command. Boka ble en av de mest kontroversielle og
diskuterte det året. Mens den var en bestselger i Canada og flere
europeiske land, ble den i USA systematisk angrepet i måneder før den
kom ut. En egen komite ble nedsatt. Ett år senere kom de med en rapport
som tilbakeviste den. (11) Debatten om boka nådde aldri Norge.
Under
Andre verdenskrig ble mer enn 40.000 amerikanske soldater dømt for
desertering i det europeiske krigsteateret. Den første henrettelsen for
dette fant sted i januar 1945. Da var det mer enn 80 år siden
amerikanske soldater var henrettet for desertering. Over 10.000
amerikanske soldatene ble fengslet for annen type kriminalitet. Ofte
var det store økonomiske underslag og tyverier av betydning for
krigføringen. De militære jurisdiksjonsorganene behandlet mer enn
17.000 slike kriminalsaker. Men etterforskningsenhetene var små og
konstant under et voldsomt arbeidspress. I perioder ble de neddynget av
saker etter massearrestasjoner. Voldtektene må selvfølgelig også ses i
denne sammenhengen.
I disse praktiske vanskelighetene var det
etter Lillys oppfatning lite rom for liberal tenking eller for kritisk
revurdering av de rasistiske undertonene som har preget amerikansk
militærjustis siden borgerkrigen. Han trekker linjene tilbake til
hvordan den afroamerikanske kadetten ved West Point, James Chestnut
Whittaker, ble dømt for militærrett i 1883. Han var tidligere slave og
ble systematisk trakassert av skolen og sine medkadetter. Det tok over
100 år før han ble rehabilitert av Clinton, i 1995. Det var ikke noe
isolert tilfelle. Under Første verdenskrig ble svarte soldater
behandlet svært dårlig. For eksempel ble i 1917 60 svarte soldater dømt
for mytteri fordi de protesterte mot å delta i en drill. De fikk mellom
10 og 20 års fengsel. Under Første verdenskrig ble som tidligere
referert, 35 svarte soldater henrettet. Ingen hvite. Flere av disse
henrettelsene hadde direkte eller indirekte med rasespørsmålet å gjøre.
En viktig bok
Totalt mener Lilly at amerikanske
soldater foretok 17.080 voldtekter i disse tre landa. Tallet er basert
på registrerte tilfeller og justert i forhold til et vitenskapelig
belagt forhold mellom registreringer og forekomster. Jeg tror dette
antallet er for lavt. Den franske historikeren Fabrice Virgili, som har
skrevet et av forordene til boka, tillegger heller ikke dette anslaget
så stor vekt. Hvis man skal bedømme det vi ellers vet, så kan vi vente
at alene tyske kvinner i den amerikanske okkupasjonssonen må ha blitt
voldtatt i et langt større antall. Men vi har ingen vitenskapelige
arbeider som bringer oss nærmere eksakt viten enn Lillys bok. Tallene
spiller heller ingen avgjørende rolle i Lillys bok. Det er analysen av
de enkelte sakene – mentalitetsstudien av soldatenes, etterforskernes
og krigstribunalenes tankesett – som gjør denne boka så viktig.
Her kan det være av interesse å sammenlikne med de påstandene som bringes av Anthony Beevor i boka Berlin,
om at over en million kvinner ble voldtatt i den sovjetiske
okkupasjonssonen. Det er et uhorvelig stort tall. Beevors kilder er
stort sett litteratur og intervjuer, og har derfor ikke samme
vitenskapelige belegg som Lillys. Det er grunn til å spørre om denne
voldsomme forskjellen er overdrevet eller om den i det hele tatt er
reell. Det kan ha med informantenes politiske syn å gjøre eller med
andre politiske forhold. Beevors bøker har en sterk misjonerende,
konservativ og britisk-patriotisk undertone. Bare en vitenskapelig
behandling basert på sovjetiske kilder kan avgjøre om dette er tilfelle.
Lillys
bok er dessuten et funn for de som er opptatt av grunnleggende fakta og
tallstørrelser om den amerikanske hær og krigen i Europa. Selv om dette
er en akademisk studie, fortjener den norsk oversettelse og et bredt
publikum. Av utenlandsk litteratur, prioriterer forlagene dessverre
nesten bare amerikanske og britiske bestselgere som passer godt inn i
det tradisjonelle bildet av Andre verdenskrig. Kritiske og
vitenskapelig kildebaserte arbeider som dette er dessverre mangelvare.
Taken by force
har i skrivende stund ennå ikke har funnet et amerikansk forlegger, på
tross av at den er utgitt i store opplag og er kritikerrost i Italia
(2004), Frankrike (2003) og England (2007), og har to forord skrevet av
høyt meritterte internasjonale forskere – og dessuten er skrevet av en
amerikansk professor.
Noter
- 1. Edgar L. Jones, med 40 måneders krigstjeneste bak seg: "One war is enough", Atlantic Monthly, 177 (2): 49. [Tilbake]
- 2. Iris Chang: The Rape of Nanking, 1997, og Mashahiro Yamamoto: Nanking: Anatomy of an Atrocity, 2000. [Tilbake]
- 3. Yuki Tanaka: Hidden Horrors, 1998 og John W. Dower: Embracing Defeat, 1999. [Tilbake]
- 4. I Korea ble det ifølge Susan Brownmiller: Against our will, 1975, avsagt 32 krigsrettdommer for voldtekt. [Tilbake]
- 5. Gary D. Solis: "Military Justice, Civilian Clemency", i Transnational Law & Contemporary Problems 10/2000. [Tilbake]
- 6. Edvard Smities: Crime in Wartime, 1982. [Tilbake]
- 7. Cornelius Ryan: The Last Battle, 1966, og I. Chang, 1977. [Tilbake]
- 8. William Shirer: The Rise and Fall of the Third Reich, 1960. [Tilbake]
- 9. Gibson G. Craig, 2001: "Sex and Soldering in France and Flanders", The International History Review, XXXIII (3) September, s. 505-756. [Tilbake]
- 10. Jürgen Foster, Charles Messenger og Wolfgang Petter: "Germany", i Dear/Foot (red): The Oxford Companion to World War II, Oxford University Press 1995, s. 455-480. [Tilbake]
- 11. Gunther Bishcof og Stephen E. Ambrose: Eisenhower and the German POWs. Facts against Falsehood, Louisiana State Press 1991. [Tilbake]
Lag en lenke av denne siden
|
