Rødt! marxistisk tidsskrift

Ei bok var spesielt viktig for min egen vei inn i arbeiderbevegelsen: Arbeiderklassen i norsk historie av Edvard Bull d.y. (1947). Arbeiderbevegelsens framtid vil også avhenge mye av at nye generasjoner blir ført inn i den store "fortellingen" om arbeiderbevegelsen. Her har Harald Berntsen bidratt sterkt gjennom mange år, både med sine mange historieforelesninger for fagorganiserte – og ved den plassen han har skapt seg som en svært produktiv (arbeider)historiker på sida av de akademiske historikermiljøene.

Harald Berntsen: Tilbake til start? En pamflett om norsk arbeiderbevegelse 1907–2007
49 korte kapitler, 268 små sider, Aschehoug forlag

Når han nå har skrevet ned sin egen konsentrerte oppsummering av lange linjer og avgjørende brudd i 100 års norsk arbeiderhistorie, så har han i stor grad kunnet bygge på egne tidligere arbeider, samtidig som han har et godt grep om andres forskning. Det er spesielt bra at framstillinga er uten nostalgi, og uttrykker en sterk vilje og evne til å vise sammenhengen mellom fortidas, nåtidas og framtidas klassekamp. Tittelen Tilbake til start peker nettopp på at "modernisering er i dag blitt et ord for å gå tilbake til fortida – på samme måte som framskritt er blitt lik tilbakeskritt. Når politikere i dag snakker om reformer, har den lille mann all grunn til å være på vakt."

Det er bemerkelsesverdig at Harald Berntsen til tross for sin klart revolusjonære grunnholdning har hatt en rekke oppdrag for LO, LO-forbund og fagforeninger, og stadig får nye forespørsler om skriveoppdrag. (1) Denne revolusjonære holdningen preger ikke minst den boka han nå har skrevet. Samtidig er teksten hele tida basert på konkret analyse, og er fri for frasefylt venstrisme.

Pamflett

Jeg har sett og hørt Harald Berntsen forelese i arbeiderbevegelsens historie med stor agitatorisk kraft. Siden han denne gangen har kalt teksten sin for en pamflett burde den også kanskje først og fremst bedømmes ut fra sitt agitatoriske potensiale, men her er ikke jeg rett person. Jeg har lest teksten med faghistoriske briller – samtidig som jeg aksepterer at den i mindre grad dreier seg om en historisk drøfting, og mer om å formidle konklusjoner og synteser. For øvrig trur jeg på det agitatoriske potensialet. La meg her også nevne at pamfletten er skrevet på et radikalt, østlandspreget, bokmål – uten stiv riksmålssyntaks, som har ødelagt det radikale bokmålet for mange.

Det er et problem at pamfletten er uten vanlige litteratur- og kildehenvisninger. Dette er fullt forståelig, og kanskje riktig, ut fra et ønske om å gjøre teksten lett tilgjengelig, men vil gjøre det vanskeligere for alle dem som ikke har er veldig godt bevandret i arbeiderbevegelsens historie, både å vite hva Berntsen bygger på – og å vite hvor en skal bevege seg videre i sine studier.

Best om den faglige kampen

Utgangspunktet for den tredje Berntsen-boka på ett år (2), er gjennombruddet for de landsomfattende kollektive tariffavtalene i Norge, som kom med avtalen mellom Mekaniske Verksteders Landsforbund og Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund i april 1907. Berntsen er på sitt aller sterkeste når han framstiller den faglige arbeiderbevegelsens historie, og viser at den grunnleggende sett dreier seg om at "Arbeiderne kunne svare på det kapitalistiske monopolet på produksjonsmidler med å opprette et monopol på arbeidskraft" (s. 11). Boka begynner for eksempel med gode kapitler om forhistoria "Fra individuelle til kollektive avtaler" og "Fra kontraktørvesen til fagforeninger" – og om Arbeidstvistloven av 1915 (og seinere revisjoner av denne), som han har skrevet grundig om i sin dobbeltbiografi om Hansteen og Wickstrøm. (3) Den slutter i samme ånd med aktuelle kapitler om presset på de kollektive avtalene, om pensjonsranet – og kampen mot sosial dumping, altså "tilbake til start".

Den andre store styrken ved Berntsens framstilling er evnen til å bevege seg på mange plan for å gripe helheten i arbeiderbevegelsens utvikling: Samtidig som framstillinga har de grunnleggende trekka ved utviklinga av den kapitalistiske produksjonen, og dermed av arbeiderklassen sjøl, som basis – vektlegger han også virkningen av mer konjunkturbestemte svingninger i den kapitalistiske økonomien. På samme måte kombinerer han den faglige og den politiske sida av klassekampen, og blikket nedafra med søkelys på viktige ledere i arbeiderbevegelsen.

Selvfølgelig er det vurderinger her som kan diskuteres. Jeg nevner et par eksempler:

1. Det er interessant at mange av sosialdemokratene i partikampene på 20-tallet (både de som brøyt ut av Arbeiderpartiet for å danne eget parti og de som forblei partilojale) i kampen om USA-tilknytningen sto til venstre for de tidligere "revolusjonære" Tranmæl, Gerhardsen og Lie. Harald Berntsen har gjennom sine bøker om Nygaardsvold (4), "statsministerkuppet" i 1945 – og om Victor Hansteen agitering for å få LO på en motstandslinje under krigen, dokumentert grundig at de gamle radikale anti-parlamentarikerne sto for en ukonstitusjonell holdning til fordel for USA og egen makt. Likevel er det påfallende at Nygaardsvold helt gjennomgående blir "helt" og Tranmæl og Gerhardsen "skurker" i framstillingen – også før klassekompromisset og den utenrikspolitiske vesttilknytningen.

2. De to store klassekompromissene i norsk 1900-tallshistorie, står sentralt i Berntsens framstilling. Foruten borgerskapets aksept av landsomfattende tariffavtaler fra 1907, også det kompromisset som lå i Hovedavtalen – og Arbeiderpartiets mindretallsregjering (av Berntsen kalt "en slags folkefrontregjering") i 1935. Dette er i dag en framstilling jeg ikke tror er særlig kontroversiell blant historikere som skriver om slike spørsmål. Det bør likevel påpekes at dette var kompromiss av temmelig ulik karakter. Gjennombruddet for kollektive tariffavtaler var en svært viktig etappeseier for arbeiderklassen. Kompromisset fra 1935 (med videreutvikling under og etter krigen), var til fordel for arbeidernes levevilkår, men representerte et avgjørende nederlag for arbeiderbevegelsen som en bevegelse for et sosialistisk samfunn. Jeg mener en viktig forklaring på dette var at den offensive økonomistiske tranmælistiske strategien var en strategi for tider med knapphet på arbeidskraft – som hadde vist seg lite levedyktig i den langvarige kampen med ryggen mot veggen, under kriseperiodene på 1920-tallet. Arbeidsfolk var slitne etter lange og harde forsvarskamper, og det var oppstått et ideologisk tomrom, som blei fylt av sosialdemokratisk ministersosialisme og "samfunnssolidaritet". Kanskje vil Berntsen være enig i dette, men jeg er tydeligvis mer "ortodoks" enn han når jeg er skeptisk til framstillinga av partisamlinga med sosialdemokratene i 1927 som et viktig ledd i en arbeiderbevegelsens motoffensiv mot et aggressivt borgerskap.

"Nasjonal samling om Fremskrittspartiet"

Mediedebatten om boka har nesten utelukkende dreid seg om at Berntsen "Sammenligner FrP med fascistpartier" (Aftenposten 14.11.07). Siden venstresidas store evne til å skjelle ut FrP stort sett har vært omvendt proporsjonalt med (den manglende) evnen til konkret avsløring av partiet overfor "folk flest", så kunne det kanskje være grunn til å frykte nye kraftrevolusjonære gavepakker til Siv Jensen og co. Men de utlegningene av Berntsens syn som vi har sett her (bl.a. i Klassekampen) har ikke (eller har i høyden delvis) dekning i Berntsens egen tekst.

Berntsen peker på at de europeiske partier som står FrP nærmest (som det nyfascistiske partiet i Italia, med Mussolinis datterdatter i spissen), er rede til å "innta ethvert standpunkt som vil innbringe økt oppslutning – unntatt ett: Å anerkjenne klassekampen mellom arbeidere og kapitalister – og dermed klassekampen mellom disse … partiet står urokkelig fast på at den enkelte arbeidsgiver og "hans" arbeidere har felles interesser." Dette kommer til uttrykk bl.a. i Carl I. Hagens forslag om å forby landsomfattende fagforbund – og å erstatte sentrale lønnsoppgjør med bedriftsvis lønnsdannelse.

Det er også blitt innvendt mot Berntsen at han her gjør en tilfeldig likhet mellom FrP og NS til grunnleggende, men spørsmålet om å knekke den organiserte arbeiderbevegelsen er selvfølgelig ikke et tilfeldig trekk ved den fascistiske ideologien. Jeg mener likevel det kan gi grunnlag for en viss ensidighet når Berntsen sier at selve kjernen i fascismen, er bruk av statlig tvang for å få arbeiderklassen til å godta et grunnleggende fellesskap med egne arbeidsgivere, der hvor den ellers ikke er rede til dette (min utlegning av teksten på s. 248). Jeg vil heller si at fascismen/nazismen bygger på 8–10 grunnleggende ideologielementer, hvorav et flertall må være til stede for å kunne identifisere denne ideologien.

Det har også vært innvendt at det er liberalismen like mye som fascismen som står for fagforeningsknusing av omtalt type, men jeg har ikke grunnleggende innvendinger mot måten Berntsen framstiller sammenhengen her.

Berntsen skriver at "Fremskrittspartiet illustrerer … at i kampen mot fagorganisasjonen slår liberalismen i mange tilfelle over i sin tilsynelatende motsetning – i statlige inngrep mot fri faglig virksomhet. Dette ligger ikke lenger unna enn at i 1990 innførte regjeringa i New Zealand lovforbud mot kollektive avtaler i arbeidslivet."

Noen få skjønnhetspletter

Det er svært lite i Harald Berntsens framstilling som jeg mener er direkte feil eller beklagelig, men noen få steder mener jeg han bruker merkelapper han ikke har ikke dokumenterer dekning for:

1. Han omtaler uten nærmere begrunnelse den seinere landssvikeren Håkon Meyer som "den trotskistiske teoretikeren" (s. 112) – noe som ikke blir noe riktigere av at det ukritisk er blitt gjort av en hel haug før han.

2. Han sier at "Med etableringa av statsminister Einar Gerhardsen i statsministerstolen var det klart for utenom- og anti-parlamentarikerne rundt Tranmæl i Arbeiderpartiet til å sette den gamle halvsyndikalismen sin ut i livet, så langt det var mulig" (s. 143). La gå at det kan diskuteres om det korporative klassesamarbeidet etter krigen (som Berntsen beskriver svært bra) i noen grad kan ha tatt form av ledernes syndikalistiske fortid, men i innhold hadde dette selvfølgelig ingenting felles med den (bl.a.) syndikalistiske ideen om direkte arbeiderstyre.

3. Etter å ha omtalt de ulovlige streikene på Norgas og i Sauda i 1969 og 1970, og Kjell Hovden og Kjell Pettersens rolle i disse, skriver han: "Aksjonene holdt på å spre seg videre til industristedet Odda, men der skar det seg på grunn av klossete opptreden av en grønnskolling med stor koffert utsendt av SUF." Om dette er riktig er det udokumentert, og SUF (m-l) (og seinere AKP) tilkjennes heller ikke ellers noen positiv rolle i "de ville" streikene.

I en helhetlig framstilling av arbeiderbevegelsens historie, blir disse innvendingene likevel ikke av avgjørende betydning. Jeg anbefaler ikke bare denne boka, men Berntsens forfatterskap. (5)

Noter

• 1) Han skal nå begynne på hotell- og restaurantarbeidernes forbundshistorie. Tidligere har han bl.a. skrevet om 100 år med Folkets hus, om Sørmarka, om Isolatørenes Fagforening, Norsk Bygningsarbeiderforbund, Drammen Samorg, Transportarbeiderklubben på Tollpost og om Den bedrøvelige historien om den norske fagorganisasjonens pensjonskasse. [Tilbake]
• 2) Foruten biografien om Per Borten har han også utgitt Statsministerkuppet – en politisk thriller fra norsk virkelighet mai – juni 1945, Centrum forlag, som bygger på en serie radiokåserier. [Tilbake]
• 3) To liv – én skjebne. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, Aschehoug 1995. [Tilbake]
• 4) I malstrømmen. Johan Nygaardsvold 1879–1952, 746 s., Aschehoug, 1991 og 2003, og red. av Johan Nygaardsvold – dagbøker 1918–48 og utvalgte brev og papirer 1916–1952. [Tilbake]
• 5) Her bør nevnes hans skarpe innledning til Eduard Bernsteins Sosialismens forutsetninger, Pax 1973, som også er kilde til Tilbake til start – og de to bøkene om egen barndom og ungdom, Det lange friminuttet fra 1998 – og romanen Ut fra 2001. [Tilbake]

Jørn Magdahl 

| Flere valg ...