Rødt! marxistisk tidsskrift

Dette skal handle om en 30 år gammel bok, om en kvinne som på utgivelsestidspunktet hadde gått bort enda nesten 30 år tidligere. Da var hun over 80 år gammel, og hadde vært en av stifterne av foreningen Norden Klippe i 1906.

Dag Skogheim: Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse – Ellisif Wessel
Tiden forlag 1977

Nå foreligger endelig en bok – en biografisk roman – om den norske klassekrigeren, solidaritetsarbeideren, fotodokumentaristen og legefruen Ellisif Wessel. Boka heter Himmelstormeren og er skrivi av Cecilie Enger (Gyldendal 2007). (Se omtale av Anna Blix i dette nummeret av Rødt!.) Det er imidlertid ikke den jeg skal snakke om her. For er virkelig dette den første biografiske boka om henne, slik enkelte anmeldere hevder? Jeg går på leiting i bokhylla, og ganske riktig: Der finner jeg en liten pamflett av forfatteren Dag Skogheim med tittelen: Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse. Ellisif Wessel.

Det er ikke store boka, bare 90 sider. Fortellergrepet er enkelt: Ved å klippe sammen leserbrev og artikler fra datidas aviser, offisielle dokumenter og rapporter, og knytte disse sammen med noen korte avsnitt, tegner Skogheim et samtidig bilde av Ellisif Wessel og hennes mann. Med denne tilnærminga gir Skogheim oss et sammendrag av ekteparet Wessels virke i Nord-Norge og Sør-Varanger i første halvdel av forrige århundre. Gjennom fortellingen om Ellisifs arbeid blant arbeidsfolk i det store gruveeventyret i nord, får vi også brokker av fortellingen om den tidlige kampen for fagorganisering og om etableringa av fagforeninga Nordens Klippe. Det er også et tredje spor her, det jeg var mest interessert i på den tida boka blei utgitt, nemlig skjebnen til de norske syndikalistene.

På begynnelsen av syttitallet, den gangen jeg var knapt 20 år gammel, blei jeg som så mange andre dratt med i de radikale bevegelsene. Det fantes faktisk mange alternative retninger, og SUF (m-l) var én. På et tidspunkt fantes ei anarkistisk gruppe, Revolusjonære Arbeideres Forbund (anarkistene) – RAF(a). Dette var en anarkosyndikalistisk kaderorganisasjon, som i teori og praksis bygde på marxismens politiske økonomi, samt de kamperfaringer og erfaringer med selvstendig arbeiderstyre som man hadde blant annet under Pariserkommunen, den russiske revolusjon og den spanske revolusjon og borgerkrig. Det var disse jeg følte størst tilhørighet med, og som gjorde meg spesiet interessert i den tidlige norske arbeiderbevegelsens historie.

Wessel var ikke syndikalist. Ble det nødvendig å velge, var hun kommunist. For henne var forsvaret av den sovjetiske revolusjonen, klassekampen i Sør-Varanger og kampen mot reformistene i sosialdemokratiet samme sak. Men i den praktiske og daglige klassekampen sto hun ofte på syndikalistenes side. Mens jeg leser hennes angrep på den norske klassestatens storstilte deportasjoner av svenske og finske syndikalister og arbeiderledere i 1917 og 1918, et ellers glemt kapittel i norgeshistoria, tenker jeg at vi fortsatt kan lære noe her. Vi kan lære om mot, om nødvendigheta av organisering og bevisstheten om dette, om at klassekampen alltid er en konkret og umiddelbar erfaring, og at borgerskapet i sin råeste form alltid går den mest kompromissløse revolusjonære en høy gang når det kommer til voldsmakt. Gjennom en væpnet politiaksjon over hele landet blei hele familier som hadde etablert seg og arbeidet i Norge i mange år, ramma av utvisningene.

Slik gjengir Skogheim disse hendelsene og Wessels reaksjon:

Det var en urett som ble begått – mot arbeidsfolk som hadde vært med på reisningen av den moderne industri i Norge: Tyssedal, Sauda, Greåker, Dunderlandsdalen, Sulitjelma, Birtavarra, Spitsbergen og Sør-Varanger for å nevne noen.

Protestene i arbeideravisene var stor sett tamme. Det er kampen i fagbevegelsen som forklarer det – kampen mellom de gamle reformistene, fagopposisjonens nye menn og – den nystartede Norsk Syndikalistisk Federasjon. … Men Ellisif Wessel reagerte øyeblikkelig og sterkt. For henne var saken klar fra første øyeblikk. Hun hadde arbeidet sammen med syndikalistene i fagbevegelsen, og Sydvarangerverket var skapt av svenske og finske arbeidere likesåvel som av norske og samiske. Når det så – i en tilspisset politisk situasjon – behaget myndighetene å kvitte seg med de syndikalistisk innstilte arbeidere av svensk og finsk herkomst uten at arbeidernes aviser og organisasjoner manet til kamp – tok hun omsvøpsløst parti:

"Med dyp avsky har jeg iakttatt hvor taus den "radikale" norske arbeidepresse har forholdt seg like overfor de skjændige utvisninger av flere av våre dyktigste svenske kampfeller. Vi sætter at det hadde det været en flok studenter eller om så bare en eneste til overklassen hørende person der var blitt utvist av landet på en så enestående vilkårlig måte – hvor vilde ikke da "arbeiderpressen" hat spaltene optat og telegrafen i virksomhet med indignasjon, forlorent frihetsprat og rørende portretter av de forurettede. Men her er det arbeidere det gjælder. Det er medlemmer av Norsk Syndikalistisk Federation som man nu i hopetal utviser fra det frie Norge fordi overklassen nærer en (meget berettiget) frykt for disse mænds kampdugelighet.""

(E.W., Finnmarken 6/6-1917)

Dette er typisk for bokas fortellermåte. Skogheim lar oss kjenne på stemninga ved hjelp av aktørenes egne ord. Lederartikler fra datidas borgerpresse med hatske utfall mot fru Wessels uansvarlige oppvigleri virker tilsvarende sterkt.

Den som leter etter djuptloddende analyser eller grundige kronologiske framstillinger i denne boka, blir skuffet. Til det er fortellinga for springende og noen ganger umotivert brå i overgangene. Men som et tidsbilde fungerer den, og for den som har en time til overs er det god grunn til å ta en tur på det lokale biblioteket. Kanskje pirrer det nysgjerrigheta nok til å gi seg i kast med det nye, store verket om denne revolusjonære kjempen i norsk arbeiderbevegelse?

Boka er illustrert med fotografier tatt av Ellisif Wessel sjølv, og på et av dem finner vi den gamle fagforeningsfanen til Nordens Klippe. Der kan vi fortsatt tydelig lese det djerve mottoet: "Ned med Tronen, Alteret, Pængeveldet".

Tor Otto Tollefsen 

| Flere valg ...