|
Bak
et stilig og sterkt bokomslag, skjuler det seg en debutroman av Audun
Orstad. Han er født i 1949, og debuterer altså i godt voksen alder. Han
har et langt og variert arbeidsliv, og et aktivt politisk liv, bak seg.
Audun Orstad: Djevelens venteliste
Forlaget Norske Bøker, 2007
Djevelen
venter på Walter Hoffmann i 1938. Han er en ung mann fra Oslo, som
akkurat er ferdig med middelskolen, som det het, og gleder seg til
sommerferie, late dager, og drømmer om framtida. Gleden varer ikke
lenge. Faren er tysk, og samme sommer tar faren ham med til Tyskland,
angivelig for å treffe besteforeldrene. Det viser seg å være en
avledningsmanøver. Ganske snart drar far og sønn på en dagsreise, til
noe faren kaller en skole, som han vil at sønnen skal gå på en stund,
før de drar hjem igjen, for å lære tysk språk, historie og kultur. Bare
blank løgn. Faren har, på forhånd, sørget for at gutten er blitt tysk
statsborger og en del andre formaliteter. Han er ventet når de kommer
fram. Faren får sønnen tvangsrekruttert til en SS treningsleir, og
forsvinner.
Walter gjennomgår et par års helvete og trening.
Han blir aldri offer for nazistenes massive propaganda, tenker på
muligheter for å komme unna, men blir, motstrebende, etter hvert en
skarpladd soldat. Vi kan si at han velger det som en
overlevelsesstrategi. Et kort oppdrag i Polen blir avløst av innmarsj i
Belgia og Frankrike. Her klarer han endelig å komme seg unna, til
England. Ferden går videre, men han blir igjen fanget inn av det han
prøver å slippe unna nazister, krig og faenskap. Tittelen, Djevelens venteliste, er utrykk for det, at han ikke kommer unna. Det hele ender på ganske overraskende vis.
Forfatteren
har sagt at det begynte mest som et pedagogisk prosjekt, særlig rettet
mot ungdom, som motgift mot tiltakende historieløshet. Så utviklet det
seg til en roman, uten at det er en ungdomsroman. Omfattende og grundig
arbeid ligger bak. Den er svært virkelighetsnær og detaljert i
beskrivelsene av hendelser, nazistenes metoder og scener fra
verdenskrigens forskjellige arenaer. Et viktig aspekt er også forholdet
til tro, til Gud. Om djevelen er nevnt i tittelen, får ikke troen på
Gud særlig støtte i dette helvetet. Den er lettlest, som det heter. Det
vil si at språket flyter lett og godt.
Som roman savner jeg
nok litt kjøtt og blod på menneskene. For eksempel, forsvinner i
grunnen faren. Et så gjennomført svik, planlagt og forberedt og pakket
inn i løgn som faren står for overfor sønnen og familien, er et tema
som jeg synes blir borte, på det menneskelige planet.
Alt i alt fungerer kanskje boka best, nettopp som motgift til historieløshet, og kanskje best i forhold til ungdom.
Birger Thurn-Paulsen
Lag en lenke av denne siden
|
