|
Beskjedne
Boksmia har gjort det til sitt varemerke å utgi viktige bøker for
motbevegelsene i verden og i Norge. Denne boka er ikke noe unntak.
Aksel Nærstad: En annen verden – hvordan?
Boksmia forlag 2007, 234 sider
Aksel
Nærstad har skrevet en effektiv bok, på den måten at han tar opp svært
mange saker, områder og perspektiver han mener er viktige og som trengs
å diskuteres og arbeides videre med i kampen for en annerledes verden.
Han har også et svært effektivt språk, og jeg må medgi at de to første
kapitlene om den utrolige elendigheten og urettferdigheten som er, og
lyspunktene og mulighetene som finnes for endring, nær på tok knekken
på undertegnede. Men hold ut og boka byr på mange og interessante
vurderinger, standpunkter og utfordringer.
Nærstad skriver i
forordet at han har to perspektiver for denne boka: den breie
alternativbevegelsen sitt og hans eget sosialistiske. Disse veksler
gjennom hvert spørsmål og kapittel og gjør boka spennende og lett å
lese.
To eksempler vil jeg dra fram her: Han framhever det
positive og nødvendige i at alternativbevegelsen består av små og sære,
og større og breiere organisasjoner, løst og fastere organisert,
nettverk og aksjonsfellesskap. Vektlegger engasjement og deltakelse
sammen for å forandre noe, smått og større. Påpeker at mange velger å
engasjere seg på enkeltsaker og at det er viktig i seg selv. Samtidig
ser han behovet for noen samlende ressurser og en mer samlet retning i
saker bevegelsen mener er viktige. Han beskriver det han ser er
problemene med mangelen på retning og konsentrasjon rundt aksjoner og
arbeid for å nå målsettinger i enkeltsaker, for eksempel patentspørsmål
eller boikottaksjoner.
Ut fra sitt sosialistiske perspektiv
viser han til erfaringer fra sentraliserte organisasjoner og ledelser
og hvilken betydning det har for målrettede aksjoner, godt
organisasjonsarbeid og gode resultater. Samtidig peker han på farene og
de dårlige resultatene på sikt med denne organisasjonsformen. Manglende
demokrati og undertrykking. (Han tar opp denne diskusjonen i mange
sammenhenger: økonomi, statlig styring, kvinneundertrykking, rasisme
osv, osv.)
Disse spørsmålene er på langt nær ferdig
diskutert, og det er mange flere både i partiene på venstresida,
nettverkene og organisasjonene både i Norge og internasjonalt som bør
ta del i dette. Nærstad holder gjennom dette og i alle andre spørsmål
opp ønsket om og behovet for mer omfattende diskusjoner for å komme
videre på veien mot større enighet om grunnlaget for forandring.
Det
andre jeg vil nevne spesielt, er kapitlene der han tar opp
nasjonalstatenes betydning og storselskapenes internasjonale makt. Her
problematiserer han blant annet standpunktene til Georg Monbiot
(skribent i blant annet Klassekampen) som mener et internasjonalt parlament skal styre hele verden. Hvem skulle velge delegatene? Hvem er de ansvarlige for? Osv.
Aksel
Nærstad hevder at storselskapene fremdeles hører til i nasjonene.
Statoil og Telenor er internasjonale storkonsern som driver utbytting
over store deler av verden, men er norske. Akkurat som Coca Cola er
amerikansk. Internasjonale aksjoner vil kunne svekke selskapene, og
hvis de var godt og bredt organisert kanskje knekke dem. Men virkelige
endringer i maktforholdene mellom klasser vil bare kunne skje i
nasjonene (statene).
Boka tar opp motsetninger og paradokser
over en høy sko: fra terrorisme og rettferdig kamp, kvinnefrigjøring og
likestilling, industrialisert jordbruk og bærekraftige familiebruk,
rettferdig handel og verdensbenkens strukturerte strupetak på fattige
land. Den borgerlige og individualisert motstanden mot
miljøødeleggelser og den kollektive, lokale felles handlingen. Bistand
for å styrke givernasjonens eget næringsliv og solidarisk bistand.
Dette er bare et lite, bitte lite utvalg av hva denne boka handler om.
Forfatteren
reiser spørsmål, presiserer at situasjonen er svært forskjellig rundt
om i verden, både økonomisk, politisk, kulturelt og så videre, og
presenterer sine standpunkter. I fruktbar dialog med
alternativbevegelsens mange ståsteder.
Boka åpner med
Berthold Brechts dikt "Herberget" og flere steder gjennom boka ber han
leseren lese det en gang til. Siste strofen er sånn:
Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!
Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
At
dette diktets kjerne utroper forandring og en klassemessig forandring
av makt er helt i tråd med forfatterens ståsted for å skrive denne
boka. Og for hans mangeårige politiske engasjement.
Men det
tydeliggjør også et av problemene med boka. Den tar standpunkter for
forandringer, for at den rike vestlige verden må senke forbruket sitt.
Både det private, det offentlige og det samla forbruket. Han hevder at
hver og en har et ansvar, men at det må gjøres strukturelle endringer
for at det skal bety stort. At forbruk av ressurser er mer enn
bilkjøring. Altså hele kjeder fra naturressurser blir tatt ut til
ferdig produkt. … Forfatteren har en evne til å få alt til å henge
sammen med alt som gjør undertegnede svimmel. For diskusjonenes og
handlingenes skyld ville boka tjent på å være tydeligere på noen
sammenhenger og pekt ut noen temaer/områder. Og så laget en bok til.
Nærstad
har erfaring også fra arbeid som tillitsvalgt i fagbevegelsen og
kjenner denne bevegelsen relativt godt. Han roser toppen i mange
forbund og i LO for internasjonalt engasjement, for en gryende
miljøbevissthet, men etterlyser mer konkret arbeid. Ut i fra
undertegnedes kjennskap til lokale deler av fagbevegelsen vil jeg si at
det jobbes veldig godt med internasjonal solidaritet.
Samarbeidsprosjekter om konkrete tiltak, opplæring, utstyr, skoler og
så videre. Det skorter mer på miljøengasjementet. Og mer stoff for
dette arbeidet er velkomment.
Jeg vil avslutte bokomtalen med et lite sitat på side 165 som forteller noe om forfatterens vektlegging av fagbevegelsen:
"Det
ubyråkratiske arbeidet og den korte veien fra ide til i handling i små
organisasjoner får en del av aktivistene til å undervurdere betydningen
av større og tyngre organisasjoner, ikke minst fagbevegelsen. Det
nitidige, langsiktige og ofte usynlige arbeidet som gjøres innad i
fagbevegelsen, er helt avgjørende for å utvikle den til å bli en
sterkere kraft i kampen mot privatiseringen for å styrke solidariteten
med fattige utviklingsland, for å styrke motstanden mot USAs
krigspolitikk, og for at fagbevegelsen skal bli en helt annen og mye
sterkere kraft for de store samfunnsendringene. Uten en aktiv og
progressiv fagbevegelse vil ikke en annen verden bli mulig."
Boka
har fire vedlegg: Hva skal barnet hete?, Norges sosiale forums
plattform, World Social Forum Charter of Principles og et om
forfatterens politiske liv. Den har en litteratur/kildeliste som finnes
i notene og en bra oversikt over nettsider til både norske og
internasjonale organisasjoner.
Det å bruke noen timer på å
lese og kanskje lage studiesirkler på denne boka vil bringe nytt liv i
mange fastlåste diskusjoner og nye perspektiver inn i diskusjonene
blant radikale fagforeningskamerater.
Taran Anne Sæther
Lag en lenke av denne siden
|