Rødt! marxistisk tidsskrift

Beskjedne Boksmia har gjort det til sitt varemerke å utgi viktige bøker for motbevegelsene i verden og i Norge. Denne boka er ikke noe unntak.

Aksel Nærstad: En annen verden – hvordan?
Boksmia forlag 2007, 234 sider

Nærstad skriver i forordet at han har to perspektiver for denne boka: den breie alternativbevegelsen sitt og hans eget sosialistiske. Disse veksler gjennom hvert spørsmål og kapittel og gjør boka spennende og lett å lese.

To eksempler vil jeg dra fram her: Han framhever det positive og nødvendige i at alternativbevegelsen består av små og sære, og større og breiere organisasjoner, løst og fastere organisert, nettverk og aksjonsfellesskap. Vektlegger engasjement og deltakelse sammen for å forandre noe, smått og større. Påpeker at mange velger å engasjere seg på enkeltsaker og at det er viktig i seg selv. Samtidig ser han behovet for noen samlende ressurser og en mer samlet retning i saker bevegelsen mener er viktige. Han beskriver det han ser er problemene med mangelen på retning og konsentrasjon rundt aksjoner og arbeid for å nå målsettinger i enkeltsaker, for eksempel patentspørsmål eller boikottaksjoner.

Ut fra sitt sosialistiske perspektiv viser han til erfaringer fra sentraliserte organisasjoner og ledelser og hvilken betydning det har for målrettede aksjoner, godt organisasjonsarbeid og gode resultater. Samtidig peker han på farene og de dårlige resultatene på sikt med denne organisasjonsformen. Manglende demokrati og undertrykking. (Han tar opp denne diskusjonen i mange sammenhenger: økonomi, statlig styring, kvinneundertrykking, rasisme osv, osv.)

Disse spørsmålene er på langt nær ferdig diskutert, og det er mange flere både i partiene på venstresida, nettverkene og organisasjonene både i Norge og internasjonalt som bør ta del i dette. Nærstad holder gjennom dette og i alle andre spørsmål opp ønsket om og behovet for mer omfattende diskusjoner for å komme videre på veien mot større enighet om grunnlaget for forandring.

Det andre jeg vil nevne spesielt, er kapitlene der han tar opp nasjonalstatenes betydning og storselskapenes internasjonale makt. Her problematiserer han blant annet standpunktene til Georg Monbiot (skribent i blant annet Klassekampen) som mener et internasjonalt parlament skal styre hele verden. Hvem skulle velge delegatene? Hvem er de ansvarlige for? Osv.

Aksel Nærstad hevder at storselskapene fremdeles hører til i nasjonene. Statoil og Telenor er internasjonale storkonsern som driver utbytting over store deler av verden, men er norske. Akkurat som Coca Cola er amerikansk. Internasjonale aksjoner vil kunne svekke selskapene, og hvis de var godt og bredt organisert kanskje knekke dem. Men virkelige endringer i maktforholdene mellom klasser vil bare kunne skje i nasjonene (statene).

Boka tar opp motsetninger og paradokser over en høy sko: fra terrorisme og rettferdig kamp, kvinnefrigjøring og likestilling, industrialisert jordbruk og bærekraftige familiebruk, rettferdig handel og verdensbenkens strukturerte strupetak på fattige land. Den borgerlige og individualisert motstanden mot miljøødeleggelser og den kollektive, lokale felles handlingen. Bistand for å styrke givernasjonens eget næringsliv og solidarisk bistand. Dette er bare et lite, bitte lite utvalg av hva denne boka handler om.

Forfatteren reiser spørsmål, presiserer at situasjonen er svært forskjellig rundt om i verden, både økonomisk, politisk, kulturelt og så videre, og presenterer sine standpunkter. I fruktbar dialog med alternativbevegelsens mange ståsteder.

Boka åpner med Berthold Brechts dikt "Herberget" og flere steder gjennom boka ber han leseren lese det en gang til. Siste strofen er sånn:

Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!
Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

At dette diktets kjerne utroper forandring og en klassemessig forandring av makt er helt i tråd med forfatterens ståsted for å skrive denne boka. Og for hans mangeårige politiske engasjement.

Men det tydeliggjør også et av problemene med boka. Den tar standpunkter for forandringer, for at den rike vestlige verden må senke forbruket sitt. Både det private, det offentlige og det samla forbruket. Han hevder at hver og en har et ansvar, men at det må gjøres strukturelle endringer for at det skal bety stort. At forbruk av ressurser er mer enn bilkjøring. Altså hele kjeder fra naturressurser blir tatt ut til ferdig produkt. … Forfatteren har en evne til å få alt til å henge sammen med alt som gjør undertegnede svimmel. For diskusjonenes og handlingenes skyld ville boka tjent på å være tydeligere på noen sammenhenger og pekt ut noen temaer/områder. Og så laget en bok til.

Nærstad har erfaring også fra arbeid som tillitsvalgt i fagbevegelsen og kjenner denne bevegelsen relativt godt. Han roser toppen i mange forbund og i LO for internasjonalt engasjement, for en gryende miljøbevissthet, men etterlyser mer konkret arbeid. Ut i fra undertegnedes kjennskap til lokale deler av fagbevegelsen vil jeg si at det jobbes veldig godt med internasjonal solidaritet. Samarbeidsprosjekter om konkrete tiltak, opplæring, utstyr, skoler og så videre. Det skorter mer på miljøengasjementet. Og mer stoff for dette arbeidet er velkomment.

Jeg vil avslutte bokomtalen med et lite sitat på side 165 som forteller noe om forfatterens vektlegging av fagbevegelsen:

"Det ubyråkratiske arbeidet og den korte veien fra ide til i handling i små organisasjoner får en del av aktivistene til å undervurdere betydningen av større og tyngre organisasjoner, ikke minst fagbevegelsen. Det nitidige, langsiktige og ofte usynlige arbeidet som gjøres innad i fagbevegelsen, er helt avgjørende for å utvikle den til å bli en sterkere kraft i kampen mot privatiseringen for å styrke solidariteten med fattige utviklingsland, for å styrke motstanden mot USAs krigspolitikk, og for at fagbevegelsen skal bli en helt annen og mye sterkere kraft for de store samfunnsendringene. Uten en aktiv og progressiv fagbevegelse vil ikke en annen verden bli mulig."

Boka har fire vedlegg: Hva skal barnet hete?, Norges sosiale forums plattform, World Social Forum Charter of Principles og et om forfatterens politiske liv. Den har en litteratur/kildeliste som finnes i notene og en bra oversikt over nettsider til både norske og internasjonale organisasjoner.

Det å bruke noen timer på å lese og kanskje lage studiesirkler på denne boka vil bringe nytt liv i mange fastlåste diskusjoner og nye perspektiver inn i diskusjonene blant radikale fagforeningskamerater.

Taran Anne Sæther 

| Flere valg ...