Rødt! marxistisk tidsskrift

Den engelske historikeren Simon Sebag Montefiores prisbelønte bok Stalin. Den røde tsarens hoff, fra 2003, har blitt møtt med åpne armer av praktisk talt alle anmeldere som har skrevet om den. På feltet internasjonal antikommunisme som tradisjonelt alltid har vært viktig for de største forlagshusene i Norge, kan en si at denne boka er den viktigste etter Beevors Stalingrad, før stafettpinnen denne våren igjen er overtatt av Beevors nyutgivelse av boka om borgerkrigen i Spania. Ellers er de to forfatterne og deres bøker ganske ulike. I motsetning til den militærkonservative Beevors forsvar for britiske stormaktsinteresser, står Montefiores arbeid i en liberalhumanistisk tradisjon; han er opptatt av relasjoner, kultur, arkitektur og menneskesyn.

Lars Borgersrud (f. 1949), historiker, sist aktuell med boka Vi ville ikke ha dem. Statens behandling av de norske krigsbarna (2005), arbeider for tida med et prosjekt om den norske militærfascismens historie.

(Navneformen i anmeldelsen følger formene i boka.)

Simon Sebag Montefiore: Stalin - den røde tsarens hoff
Cappelen 2006
820 sider, ISBN 8202240883

For Rødt!s lesere, som er opptatt av politisk historie, kan Montefiores bok være både opplysende og fremmedartet. Ikke fordi vi har så mange illusjoner om personen Stalin, men fordi anmelderne har skapt forventninger om en politisk bok. De har ikke kunnet rose ham nok for å skrive den endelige sannheten om kommunismen og dets despotiske produkt, Stalin. Det som møter leserne, derimot, er en tekst som konsentrerer seg om privatlivet til de om lag 20 mest sentrale bolsjeviklederne, som forfatteren omtaler som "magnatene". De utgjør i hans øyne Stalins "hoff".

Montefiore poengterer i forordet at han ikke har tatt mål av seg til å skrive den endelige politiske sannheten om Stalin, men en "krønike om hoffet hans". Det har han også gjort. Dette er en bok om magnatene, deres familier og slektninger, om de sosiale relasjonene i miljøet rundt Stalin. Våre begreper om hoff er knyttet til monarkiet og adelen. Hvor vellykket det er å anvende dem på noe så radikalt annerledes som bolsjevikstatens styringsform, er det sikkert delte meninger om. Men her er mye nye kunnskap, ukjent for de fleste. Når en likevel er usikker på hvor vellykket resultatet er, så er det først og fremst savnet av en balansert analyse av hvor stor betydning hoffintrigene spilte i forhold til den politiske kampen om ulike linjer og om bolsjevikpartiet som politisk organisasjon, hvilken dynamikk som styrte partimekanismene og hvilken rolle partiet faktisk hadde for de store sosiale og politiske spørsmålene i sovjetsamfunnet.

En annen hovedinnvending er en gjennomgående ukritisk behandling av hva kildene faktisk kan fortelle om enkelthendinger. Boka kvalifiserer neppe til sannhetsgehalt ned på detaljnivå. Men Montefiores grovtegnede, sosiale bilde kan vurderes for seg selv. Og det kan være nyttig. Her er mer enn nok til å fjerne enhver illusjon om Stalins despoti.

Stalinbiografiene og kildene

Først litt om bakgrunnen for boka, og om selve genren Stalin-biografi. Den er gammel, med mange bidrag. Isaac Deutschers Stalin kom allerede i 1950 og ble mye lest i Norge. Deutscher framstilte Stalin som den russiske revolusjonens ødelegger, en byråkrat som uten egne politiske visjoner kunne surfe på resultatene fra revolusjonen på sin vei til allmakt. For Deutscher var det Lenin, og framfor alt Trotskij, som var den geniale revolusjonstenkeren. Stalin derimot var den upolitiske og ikke særlig intelligente sekretæren, som ved å ta i bruk den gamle tsarmaktas enkle men effektive byråkratiske metoder, kunne bygge skiftende allianser og utmanøvrere sine konkurrenter.

Deutschers arbeid er primært en politisk biografi, som angrep temaet etter mye av de samme linjer som Trotskijs posthume Stalin-biografiske arbeid (utgitt i 1968), og kom i fortsettelsen av Deutschers tre-bind store Trotskij-biografi. I Norge utløste disse arbeidene en politisk Stalin-debatt på venstresida for første gang etter Krustsjovs avsløringer i 1956. Krustsjovs avsløringer var blitt tatt i mot med nærmest stum forskrekkelse og adskillig skepsis i de gamle kommunistmiljøene, hvilket ikke var helt urimelig på grunn av Krustsjovs sentrale posisjon under store deler av Stalin-regimet.

I Vesten kom mange bøker om Stalin på 1970- og 80-tallet, som ble oppfattet å være kald-krigs innspill fra historikere med nær kontakt til hemmelige tjenester. Av de mest kjente var Robert Tuckers biografi fra 1974 og Robert Conquest fem bøker i tida 1968-89. Foruten å rettferdiggjøre den kalde krigen og Vestens kamp mot kommunismen, var dette bøker som på en fundamental måte var upolitiske, de tematiserte ikke stalinismen som politisk problem for radikale mennesker som var opptatt av veien videre etter kapitalismen, og berørte ikke den pågående debatten mellom maoismen og sovjetmarxismen. De var til forveksling lik KGB-litteraturen, og brukte mange av de samme kildene fra avhoppermiljøene. De ble også brukt av hjemlige antikommunistiske skribenter for alt hva de var verdt og mer til. Det var derfor flere grunner til å være skeptisk og det var lett å avvise dem. Naturlig nok var de preget av kildetørke, ettersom få eller ingen sovjetiske kilder var tilgjengelige.

Kritisk Stalin-materiale fra sovjetsamfunnet av mer politisk karakter var en mangelvare helt fram til 1989, med unntak av en smal eksillitteratur og sensurerte arbeider som Krustsjovs og Sjukovs memoarer, inntil først Roy Medvedevs og senere Dmitri Volkogonovs biografier utkom. Volkogonov var trolig den første som hadde tilgang til verifiserbare sovjetarkiver. Hans bok Stalin. Triumph and Tragedy skapte voldsomme reaksjoner også på hjemmemarkedet.

Volkogonov hadde med sin bakgrunn som generalstabsoffiser fått lese enkelte dokumenter fra de såkalte "presidentarkivene" i Kreml, som fortsatt, sammen med KGB-arkivene, var blant statens aller best bevoktede hemmeligheter. I tida etter hans bok har disse to arkivbestandene vært det mest attraktive mål for sovjetiske og utenlandske historikere.

Det bringer oss fram til Montefiore. Han forteller at han var på plass i Moskva da presidentarkivene ble åpnet i 1999. Da hadde han allerede knyttet kontakter gjennom sitt relativt sett upolitiske arbeid om Potemkin og det med en kapitalsterk britisk forlagsgruppe i ryggen. Han var ingen spesialist på moderne historie eller politisk historie, tvert i mot. Det framgår heller ikke av opplysninger som er tilgjengelige om ham, at han var politisk eller historisk opptatt av fenomenet Stalin. Men da han så at Stalins privatarkiv, hans korrespondanse og tjenstlige dokumenter var innen rekkevidde, slo han til og gjorde sitt livs scoop. Dette resulterte i Stalin. Den røde tsarens hoff.

Hoffkrøniken og motforestillingene

Hva handler Montefiores bok om? Det sentrale temaet er det personlige livet til Stalin og hans omlag 20 nærmeste medarbeidere mellom 1917 og 1953, beskrevet gjennom kilder som Stalin har etterlatt seg i form av brev, påskrifter og andre dokumenter, i tillegg til intervjuer med etterlatte slektninger og bekjente. De store politiske hendingene er nærmest for kulisser å regne, og blir bare påspandert noen få sider som introduksjon til ulike kapitler. Det gjelder så vel kollektiviseringene, krigshendingene og utrenskningene. Den betydelige politiske litteraturen om disse spørsmålene er bare summarisk referert. Et eksempel her kan være de inngående studiene av utrenskningene på 1930-tallet som er utført av det amerikanske forskningsmiljøet rundt J A Getty, med verk som Origins of the Great Purges. The Soviet CP Reconsidered 1933-38 (1983) og andre, på grunnlag av det omfattende partimaterialet fra partiledelsen i Ukraina som Wehrmacht tok som krigsbytte. Det er så vidt referert, men de velbegrunnede konklusjonene fra dette veldige materialet om årsaken og forløpet til de store utrenskningene, stemmer neppe med Montefiores.

Montefiore føler seg neppe helt hjemme i den politiske historien. Den krever selvfølgelig en tilnæring til forskningsfronten på en vitenskapelig måte, som ikke er gjort i en håndvending å tilegne seg, når man ikke er spesialist på feltet. Ved å kalle boka en hoffkrønike, kan han med en viss rett hoppe over en slik prosess. Riktignok presenterer han noen av sine britiske og amerikanske hovedmentorers arbeider, men ikke andre deler av forskningsfronten. Motforestillingene og det kritiske blikket mangler. Spørsmålet er om det å kalle boka en hoffkrønike fritar han for dette kravet til systematikk og kildekritikk? En kan undre seg over om denne kategoriseringen er blitt til i ettertid, for letthets skyld.

Drikkegildet som politisk metode?

Det er altså gjennom middagene, gjestebudene, de private samtalene, ferieoppholdene ved Svartehavet og alkoholforbruket at Montefiore finner forklaringen på Stalins vedvarende maktposisjon. Underlig nok tillegger han også arkitekturen en stor rolle, og han har derfor kostet på seg en rundreise til alle Stalins boliger, som han inngående beskriver. Øyensynlig var arkitekturen viktig for Stalins iscenesetting av sine møter med magnatene og deres familier, uansett om det var i Kreml eller i Sotsji. Det var intrigene som utspilte seg innen slike rammer som avgjorde og formet politikken og gir nøkkelen til å forstå Stalins rolle. De store og små politiske avgjørelsene han fattet ut fra diskusjonene med magnatene ble tilsynelatende utformet med ett formål: å utmanøvrere rivaler til tronen.

Rivalene ble jevnlig samlet til drikkebakkanaler, og ordene som falt under rusen ble utgangspunktet for Stalins neste trekk. Kildene til skjebnesvangre replikker har Montefiore funnet hos slektninger i andre og tredje generasjon i de om lag 20 magnatfamiliene. Til å kvitte seg med rivalene, deres venner, slektninger og allierte hadde Stalin KGB-lederne Jagoda, Jezjov og Beria og deres "gorillaer", som da tida var inne, likviderte magnatene og deres medarbeidere på nærmere gitte signaler. Så ble de selv ble likvidert, for å skjule at det var Stalin som sto bak.

Hvis Montefiore kan tillegges noen historieteori i denne boka, må det være dette: Det er intrigene mellom de store menn (og deres "hysteriske" kvinner) i Stalins nære krets som rydder veien for, og langt på vei også skaper grunnlaget for, kollektiviseringen, utrenskningene, partioppgjørene, nederlagene under verdenskrigen etc, kort sagt sovjethistorien. Kommunistpartiets ledelsesorganer er bare en scene hvor dette utspiller seg, i hemmelighet for partimedlemmene selv og for utenforstående. Massene er tilsynelatende uvitende og umælende tilskuere (eller ofre), som kun får seg presentert en velfrisert, offentlig løgnhistorie. Økonomiske og politiske forhold er kulisser.

Montefiore skriver virkelig på mange måter som gamle dagers middelalderhistorikere, som var opptatt av å finne forklaringer på tidas hendinger i intrigene mellom prinser og baroner, deres rivaler, mødre og elskerinner. Parallellen til Snorre er av og til ganske treffende. Hans metode er nettopp å vise hvordan hevn og rivalisering, som kunne komme til uttrykk gjennom en replikkveksling, gir opphav til drap og krig. Historien utspiller seg i kongens hoff.

Nytt: Den intelligente Stalin

På et punkt tilfører Montefiore noe nytt i forhold til vårt tidligere bilde av Stalin. Han polemiserer mot Deutschers gamle teori om Stalin som den uintelligente byråkraten; bondegutten fra presteseminaret med de klumsete kompleksene, som står mot den superintelligente akademikeren Trotskij. Tvert imot, han tegner et bilde av en overlegent intelligent politiker, som er utstyrt med en sjeldent utviklet luktesans for grensene mellom politisk mulige og umulige intriger, kombinert med en høyt utviklet intuitiv menneskekunnskap. Han er belest og kunnskapsrik for sin tid. Han har store evner til langsiktig og strategisk planlegging. Desto verre, for gjennom disse egenskapene introduseres vi til "a mastermind" over en skremmende og nådeløs verden. Montefiores Stalin har ingen sans for menneskeliv, heller ikke, eller kanskje særlig ikke, innen den innerste krets. Volden er ubønnhørlig, systematisk og rammer alle, magnater som menige partimedlemmer. Også deres familier blir utslettet, eller sendt til leire i Sibir. Slik går det med Zenovjev, Kemenev, Bukharin, Mehklis, Jenukidze, Redens, Ordzjonikidze, Zjdanov, Voznesenkij, Kuznetsov og mange, mange flere. Samme vei går i en viss utstrekning deres koner og barn.

Men Montefiore korrigerer samtidig oppfatningen av den allmektige Stalin. Fordi det etter hans oppfatning ikke er politikk, men ren maktvilje alt dreier seg om, er Stalin avhengig av stadig skiftende allianser med sine magnater, slik at han alltid får støtte fra noen, mens andre kan spilles ut mot hverandre. Det går på kryss og tvers gjennom ulike politiske spørsmål. Det er hoffet som regjerer, og den dynamiske motoren som driver det framover er "splitt og hersk".

Fascinasjon for sex, perversjoner, vold

Beskrivelsen av voldsutøvelsen er gjerne seksualisert. Montefiore er nærmest opphengt i aktørenes seksualvaner, og langt mer enn av deres politiske meninger og roller. Han overlesser leserne med abnormiteter og perversjoner, som hentet fra Chauchers Canterbury Tales. "Terroren (var) den snerpete seksualmoralens triumf over 1920-årenes seksuelle frihet ... Duften av skuespillerinner, de virvlende diplomatballene og gløden fra den utenlandske dekadanse var av og til nok til å overbevise den ensomme Stalin og den pedantiske Molotov, begge osende av puritansk misunnelse, om at forræderi og dobbeltspill lurte i vannskorpen" (s. 275). Stalin blir framstilt som en gammeldags, viktoriansk moralist, en type som Montefiore kjenner godt fra sine hjemlige historiske studier. Likevel kan vi lese om at Stalin hadde flere elskerinner.

Marskalk Tukhatsjevskij får merkelappen "denne blendende kvinnejegeren" (s. 254). Om Jezjov leser vi at han "trøstet seg med biseksuelle orgier ... og nøt de mest perverse former for utskeielser", om hans kone at hun "gikk til sengs med de fleste av de kunstneriske stjernene" i Moskva (s. 302). Berija var en "kåt kvinnejeger som makten fordreide til et seksuelt rovdyr" (s. 312). Kalinin, Sovjets president, var "en kvinnekjær tidligere bonde" (s. 160, V), NKVD-sjefen Jagoda "gjorde kur til Gorkijs svigerdatter, samlet på dameundertøy og kjøpte tyske pornografiske filmer" (s. 352, IV), NKVD-sjefen Jezjov "en biseksuell dverg" (s. 352, V), general Nikolai Vlasik "en drikkfeldig libertiner med et harem av "konkubiner"" (s. 352, VII) som "var en umettelig kvinnejeger ... med så mange "konkubiner" at han laget liste over dem, glemte navnene deres og klarte noen ganger å ha en i hvert rom under orgiene sine" (s. 323, Jenikidze "en nytelsessyk ungkar med sans for ballerinaer" (s. 160, V), osv osv, i det uendelige.

Hvorfor trengte partiet vold som politisk metode?

Tilintetgjort ble Stalins partifiender, innbilte og virkelige, i mengder. Finnes det noen i Norge i dag som fortsatt tror på det naive bildet av hva som foregikk på dette området, slik man gjorde i kommunistmiljøene før Stalins død, og i noen grad fram på 1970-tallet også i ml-miljøet? Om Montefiores bok kan ha noen som helst funksjon for kritiske radikalere i dag, må det være nettopp på dette området. Han viser hvordan tortur og mord systematisk var tatt i bruk av regimet som legitime midler i den politiske kampen, i mange tilfeller direkte beordret av Stalin selv eller stilltiende godtatt av ham. Til det finner Montefiore overveldende bevis i form av påtegnelser på brev, rapporter og ordre, som Montefiore har gravd fram. Riktignok gir han lite bidrag til å forstå hvordan slike midler ble del av partiets krav og metoder til de sentrale kadrene. Når han gjengir Bukharins siste brev til Stalin, med spørsmålet "Koba, hvorfor trenger du at jeg skal dø?" (s. 699), så gir det anledning til å stille slike spørsmål.

Montefiore gir mange liknende eksempler, det ene mer hårreisende etter det andre. Men for ham blir det bare bestialiteter og utslag av "bolsjevistisk ideologi". Det eksemplene i all sin brutalitet viser, var at døden, torturen og de falske tilståelsene om komplotter og intriger var blitt en politisk metode, som gjorde det mulig å kriminalisere politiske uenigheter. For Stalin gjaldt bare objektiv skyld, da var det uinteressant hva den "skyldige" mente eller faktisk hadde foretatt seg. Det var den samme politiske tenkningen som gjorde at politiske fanger i arbeidsleire godtok sin skjebne fordi det tjente partiet, på tross av at deres eneste forbrytelser var at det ble hevdet at de på en eller annen måte var assosiert med partiets fiender. Hvor mange som ble henrettet eller som døde som følge av politiske kampanjer er neppe blitt klarere med denne boka. Til det er den for uvitenskapelig og usystematisk. Men Montefiore gir gode eksempler; han viser at NKVD-sjefen Nikolai Jezjov i 1937 la fram forslag for politibyrået i kommunistpartiet om at regionene skulle tildeles kvoter over hvor mange som skulle henholdsvis deporteres og skytes. I løpet av noen uker høsten 1937 ble over 70.000 skutt i en nærmest industriell prosess (s. 262 ff). Formålet var å skape terror, derfor var kvoten poenget, ikke identiteten eller de antatte forbrytelsene til de enkeltmenneskene som ble rammet. Det Montefiore dokumenterer er at sovjetstaten hadde omskapt politiske uenigheter til kriminalitet, og at fiender av sosialismen dermed kunne bekjempes med lovens hardeste straff, helt uten hensyn til individuell rettsikkerhet eller skyld.

Uklart hva som er fra annenhåndskilder

Det går ikke an å komme utenom noen ord om Montefiores manglende kritikk av egne kilder, som skjemmer framstillingen og dessverre er argumenter mot å bruke tid og penger på den. For å få storyen til å henge sammen og for å finne forklaring der de skriftlige kildene ikke strekker til, har han oppsøkt slektninger av magnatene og samlet opp synspunkter fra dem. De snakker stort sett stygt om rivalfamiliene. Hvor sentralt dette materiale er for detaljene i boka, får vi ikke noe helhetlig bilde av. Intervjuer av denne type kan være viktige, men vanligvis framkommer også en masse løst og fast, som ikke har særlig sannhetsgehalt. Her er de nærmest blitt et arsenal for forklaringer der dokumentene slutter. Montefiore viser liten distanse til slike intervjuobjekter, slik at det blir et problem å forstå hva som er kontrollerte sannheter og hva som er antatte.

Resultatet er at vi ikke kan stole på detaljene i boka. Det gjelder side opp og side ned. En ting er som allerede berørt, at rykter om sex og perversiteter går igjen, så det må tydeligvis ha vært et foretrukket emne i denne familierivaliseringen og opptatt Montefiore sterkt. Men ellers elsker Montefiore alle slags personkarakteristikker som trolig har framkommet slik, saklig som usaklige, og han dynger dem ned over leseren. Vi kan lese om "den kvapsete, ondsinnede og engstelige "kontoristen" Malenkov" (s. 480, VIII), "liten og kvapsete, med månefjes og skjeggløs hake ... mongolpregede øyne ... og bred, feminin munn ... denne slu, evenukklignende magnaten" (s. 288), om Stalins "apeliknende" sekretær, Poskrjobysjev (s. 301), at Stalin "valgte ham på grunn av det stygge utseendet", om Stalins livvakt, "den griseliknende" Vlasik (s. 672, I), om marskalk Budjonnys "intelligensnivå på høyde med hesters" (s. 352, IV), osv. Han bruker til og med tilnavn på en rekke av magnatene til erstatning for de virkelige navnene, Molotov = "Jernræva", Jezhov = "Bjørnebæret" osv, som om leserne intuitivt forstår bakgrunnen for dem. På noen bruker han også konsekvent fornavn, som på Ordzjonikidze ("Sergo"). Hvorfor skjønner vi ikke. Trolig ble det brukt i "hoffet"? Det gir likevel et merkelig inntrykk. Hvor han har dem fra er uklart, men han bruker dem med den største selvfølgelighet. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt underlig å lese om den dovne idioten "Jernræva", som kunne dominere verdenspolitikken i to tiår ...

Et lite tankekors. Montefiore framstiller altså Sovjets politiske ledere mellom 1917 og 1989 som en gjeng inkompetente, bøllete, perverse kriminelle. Var de det? Sloss de ikke om politiske ideer? Hvordan kunne de styre et land? Hvordan kunne de vinne en verdenskrig? Man kan undre seg over om hvordan en biografi over for eksempel Margareth Thatcher, Harold Wilson, Edward Heath eller Winston Churchill ville se ut, om Montefiore hadde tatt utgangspunkt i deres sexliv og forsøkt å analysere deres politiske handlinger med begrunnelser i personintrigene i deres respektive omgangskretser, hadde krydret dem med beskrivelser hentet fra private brev og betroelser fra rivaliserende og hatefulle familiemedlemmer i andre og tredje generasjon? Han ville trolig stå til vanns i rettssaker.

Helt til slutt. Biografier dominerer bokmarkedet mer og mer, og mange kan være lærerike, som Montefiores bok. Når slike bøker er basert på veldokumenterte akademiske studier, skal det være mulig å se hvilke deler av teksten som bygger på eksakte kilder. Dette er ikke så lett her. Montefiore har riktignok utstyrt boka med noter og litteraturoversikter, den siste helt uforståelig delt i en primær og en sekundær, ettersom de brukes om hverandre. Problemet med notene er at de er samlet kapittelvis og kun referer til hovedpunkter i teksten. De er ikke angitt presist til et bestemt sted i teksten. Denne teknikken er dessverre blitt vanlig i biografier, dels fordi forlagene ønsker så få noter som mulig, dels fordi forfatterne ikke lenger er så nøye på å gjøre seg kontrollerbare. Her er det derfor vanskelig å forstå om Montefiore har en opplysning fra et dokument, en samtale eller et intervju. Kritikk av egne kilder forekommer nesten ikke, unntatt i forordet, der han antyder at han vet hva det er. Presidentarkivene ser ut til å ha vært viktigste kilder. Han hevder riktignok også å ha brukt KGB/FSB-kilder, men det er få noter som henviser til slike. Men mange kilder ser ut til å være muntlig referert fra hans rådgivere i Russland og i hans hjemlige forskingsmiljø, uten at det er synliggjort på en begripelig måte.

Oversettelsen er grei nok, men ser ut som at den har skjedd temmelig fort; noen begreper er misforstått og burde vært sett av korrekturen. Viktigere er imidlertid at det er valgt en muntlig stil som er temmelig uventet for denne typen bøker. Det gjør at boka virker litt overflatisk. Samtaler, referater og tekst kommer om hverandre. Uansett om Montefiore kaller den en hoffkrønike er det jo et tradisjonelt akademisk, analytisk, kildebasert verk, ikke Hellbillys siste bok fra Hallingdal.

Når man forteller deres historie, må det bli en historie til skrekk og advarsel. Av de mange massemorderne som blir omtalt her, ble bare Berija og Jezjov tiltalt (og ikke for sine virkelige forbrytelser). Det har vært fristende å legge skylden for alle forbrytelsene på én mann, Stalin. Det er en besettelse i Vesten i dag å dyrke ondskapen, en makaber, men banal konkurranse mellom Stalin og Hitler for å finne frem til "verdens ondeste diktator" ved å telle deres antatte ofre. Dette er demonologi, og ikke historie. Det har den virkningen at det bare reiser tiltale mot én vanvittig, og gir oss ingen lærdom, verken ved faren for utopiske ideer og systemer eller om enkeltmenneskets ansvar.

(...)

| Flere valg ...