|
Endelig har anarkistene kommet på banen igjen i den norske sosialismedebatten. Det nystarta anarkistiske forlaget News from NowHere har utgitt sin første bok, Utopi Revolusjon Sosialisme,
skrevet av Jonas Bals og avdøde Harald Beyer-Arnesen. Boka er en
presentasjon av et nytt anarko-syndikalistisk prosjekt. Men har
arbeiderklassen i Norge bruk for anarko-syndikalismen i 2006?
Jonas Bals og Harald Beyer-Arnesen: Utopi Revolusjon Sosialisme
News from NowHere 2006
Det
er befriende å lese en bok som tar så klart standpunkt for en spesifikk
venstreideologi. Alt for få bøker som kommer ut på radikale forlag, tør
å gi seg sjøl så tydelige merkelapper som dette. Boka kritiserer
sosialdemokratiets byråkratisering av fagbevegelsen og viser hvordan
hovedavtalene i Skandinavia ble et verktøy for å holde arbeiderklassen
på plass. Det er heller ikke vanskelig å være enig i at vi trenger en
mer kampvillig fagbevegelse, som slåss for ett nytt samfunn. Boka
presenterer også viktige og nyttige ideer om hvordan folk må bli
aktivisert og myndiggjort, istedenfor å bli passivisert og
umyndiggjort, i fagforeningene. Men den tar lite hensyn til situasjonen
fagbevegelsen er i i dag. Den drøfter lite forholdet mellom
forsvarskamp for de rettighetene fagbevegelsen har gjennom det
sosialdemokratiske systemet, kontra det å avvise det systemet. Vi får
flere svar på hva våre besteforeldre burde ha gjort, enn på hva vi sjøl
burde gjøre nå.
Boka kritiserer også marxismen. Bals og
Beyer-Arnesen avviser konsekvent at vi kan lære noe ved hjelp av en
vitenskapelig metode i sosialismestudier og politisk arbeid. Dette gjør
at kritikken deres mot marxist-leninister og den russiske revolusjonen,
og andre, framstår mest som synsing. På den andre siden er boka full av
gode sitater og plukker opp mange tråder fra tidligere tenkere. Boka
stiller en del vanskelige spørsmål til statssosialistene, som man bør
prøve å finne svar på. Bokas svar på disse spørsmålene er å avvise
statssosialismen.
Hva er anarko-syndikalismen i 2006? Svaret
er sjølsagt noen selvfølgeligheter, som at staten ikke kan være et
middel i kampen for et anarkistisk, sosialistisk, kommunistisk samfunn
(boka bruker disse begrepene litt om hverandre), og at den viktigste
organiseringa er anarko-syndikalistiske revolusjonære fagforeninger.
Bals
og Beyer-Arnesen trekker fram utopier som et grunnleggende element for
å lage ideer om det nye samfunnet. Dette har jo venstresida og spesielt
anarkistene en lang tradisjon for. Det er ikke noe ufornuftig i å
drømme litt om alternative måter å skape en bedre verden på, men når
man samtidig avviser vitenskapelig metode for å skissere samfunnet,
blir det til tider litt naivt og ikke så radikalt nytt som man kanskje
kunne ha håpet på. Det er også en tydelig svakhet at de ikke ser noen
forskjell på et sosialistisk og kommunistisk samfunn. Det er etter min
mening stor forskjell på et arbeiderstyrt sosialistisk samfunn og et
klasseløst kommunistisk samfunn. Om klassene vil fordufte ved den
første solstråle på den statsløse sosialistiske morgenen, eller om det
forsatt vil være klassekamp inn i det nye samfunnet, drøfter boka
heller ikke.
Når det kommer til organisasjonsspørsmålet
setter de et mål, som jeg synes andre venstregrupper også burde sette
seg. De vil vurdere organisasjonen ut i fra "i hvor stor grad det
bidrar til å myndiggjøre mennesker" (side 23). Dette henger sammen med
kampen for et nytt samfunn der styringa skal gjøres av folk sjøl. En
organisasjon som ikke aktiviserer og ansvarliggjør sine medlemmer
utvikler seg til en byråkratisk og topptung organisasjon. Og jeg er
helt enig med forfatterne at det ikke blir et redskap for å frigjøre
arbeiderklassen. Den anarko-syndikalistiske organisasjonen skal også
sjøl være et bevis på at sosialismen fungerer, mener forfatterne. Det
må være sammenheng mellom det mål de har og hvordan de organiserer seg.
Bals og Beyer-Arnesen ser behov for en stor
anarko-syndikalistisk organisasjon. Her bruker boka mye plass på å gå
gjennom mange små og noen store anarkistgrupper. Og de kommer med mye
kritikk av organisasjoner i sin egen tradisjon. De trekker opp mange
svakheter ved disse tidligere organisasjonene, og det kan også være
interessant for andre som diskuterer omorganisering på den
revolusjonære venstresida til å se litt på disse erfaringene. De legger
videre mye vekt på anarko-syndikalismens organisatoriske
dobbeltstruktur. Også beskrevet sånn: "Denne dobbeltstruktur er
forbundet lokalt gjennom foreninger av produsenter innenfor samme
industri (i vid betydning), ut ifra en føderativ modell, hvorfra utgår
på den side en horisontal organisering langs de gitte materielle
forbindelseslinjer, som praktisk forener produsenter på tvers av alle
grenser." (Side 155.) Dette fungerer både som prinsipp i organiseringa
av den revolusjonære, anarko-syndikalistiske organisasjonen og i det
nye sosialistiske samfunnet uten stat.
Aktiv klassekamp
etterlyser boka også. De ønsker seg "En 'åpen syndikalisme', mindre
opptatt av distinksjonen medlem/ikke-medlem enn av klasse, og en kultur
basert på aktiv solidaritet og en (prinsipiell!) raushet med hensyn til
ens doktriner." (Side 119.)
Alt i alt så klarer ikke boka å
overbevise om nødvendigheten av anarko-syndikalismen. Men det er mulig
å spille videre på en del av tankene i boka, både om hva som er
revolusjonært i fagbevegelsen og hvilke utfordringer som stilles til et
sosialistisk prosjekt i 2006. News from NowHere har jo lovet å komme
med flere utgivelser. Jeg håper det er med på å utvikle en større
offentlig debatt om sosialismen her i Norge.
Jokke Netland
Lag en lenke av denne siden
|
