Rødt! marxistisk tidsskrift

Denne artikkelen er skrevet fritt etter en innledning jeg holdt på AKPs sommerleir, der jeg ble bedt om å gi en innføring i mitt syn på sosialistisk folkestyre. For å forstå begrepet sosialistisk folkestyre er det avgjørende å forstå de historiske forholda som ligger til grunn for Rød Ungdoms ideologiske nyvinninger de siste årene. Derfor finnes det intet mer naturlig startsted for denne artikkelen enn på Hellerud/Bryn sent på 1960-tallet.

Mimir Kristjansson er 18 år, sentralstyremedlem i Rød Ungdom og dens nettredaktør

Dette er ei innledning fra Rød sommerleir i 2005

1968: Houston, we have a problem

Jeg ser, jeg ser ...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt ...

Disse tre linjene fra Sigbjørn Obstfelders dikt "Jeg ser" er et skremmende godt bilde på feilene i 1970-tallets (ml)-bevegelse. At litteraturens beste (riktignok ufrivillige) karikering av middeklassen også rammer vår bevegelse, bør ikke komme som en overraskelse. For (ml)-bevegelsen var en studentbevegelse. Ikke fordi (ml)-erne ikke forsto betydningen av arbeiderklassens maktovertakelse eller at de ikke tok arbeiderklassens krav på alvor. Tvert imot la (ml)-bevegelsen ned store offer for å tilnærme seg proletariatet, både gjennom sjølproletarisering og banebrytende frontarbeid. Likevel er det ikke til å komme unna at den mest nøyaktige lista over (ml)-sympere ikke finnes hos politiet, men i Lånekassens gjeldsbrevarkiv.

Hvilke konsekvenser hadde denne klassekarakteren for (ml)ernes ideologiske analyse? Det er ingen tvil om at studenttilværelsen til 1970-tallets (ml)ere slo ut i en kollektiv dårlig samvittighet på de undertryktes vegne. Mange ønsket seg genuint bort (noen dro også) fra klassekompromisset Norge, og savnet av å få være med på en virkelig frigjøring av folk, en revolusjonær situasjon, var stort. For å sitere mangeårig AKPer Brigt Kristensen fra artikkelen "Demokratisk spydodd med materialbrest" i anledningen AKPs 30-årsjubileum fra Røde Fane nr 3, 2003:

"Å slutte seg til generallinja i ein verdsbevegelse gav ei kjensle av å vere del av noe stort, å delta i en global frigjøringsprosess."

(ml) lykkes aldri i å stake ut veien til revolusjon med rot i norske materielle forhold (et problem vår bevegelse enda har i dag). De unge studentkadrene "ønsket" seg derfor andre materielle forhold, en helt annen klode (her skal riktignok den norske (ml)-bevegelsen ha kredd for å ikke adoptere voldelige metoder for å skape denne revolusjonære situasjonen, slik som for eksempel RAF og Røde Brigader). Dette manifesterte seg først og fremst i en teori om sovjetisk invasjon.

Ettersom AKP ikke hadde en strategi for å skape revolusjon i et borgerlig demokrati, skapte de et scenarie som sannsynliggjorde at Norge ikke kom til å være et borgerlig demokrati særlig lenge. Tvert imot ville det med invasjon være sannsynlig at de norske materielle forholda ville bli mye likere de materielle forholda under den kinesiske revolusjonen. Dette gjorde saken enklere: under slike forhold fantes allerede en ferdig, utprøvd og vellykket vei til revolusjon: marxismen-leninismen Mao-Tse-Tungs tenkning. Adopsjonen av Maos vei til revolusjonen sto til og med så sterkt i ml-rørsla at AKP trykket opp Maos geriljabøker i vanntett plastomslag til bruk ved folkekrigens ankomst.

Hvilke konsekvenser hadde en slik import av maoismens ideologiske pakke? Kina hadde aldri gått gjennom noen kapitalistisk fase da Mao tok makten i 1949. Stemmerett, politiske partier og ytringsfrihet var på ingen måte tilstede i kinesisk tradisjon. Maos syn på demokrati og sosialisme falt naturligvis ikke ned fra himmelen, men ble skapt i tråd med samfunnet han ble fostret av. (ml)erne adopterte et demokratisyn (blant annet forkastinga av flerpartisystemet), som under norske materielle forhold ville bety tilbakeskritt for folkestyret. Blant de viktigste eksemplene er forkastinga av flerpartistaten og den klasseuavhengige ytringsfriheten. Dette førte til at (ml) fjernet seg ytterligere fra den norske arbeiderklassen.

2000: En sosialisme for vår framtid

Vi skal gjøre et hopp framover i tid. Kvinneopprøret i AKP har forkastet ettpartistaten og utviklet teorien om den flerstemmige sosialismen allerede i sammenheng med AKPs landsmøte i 1984, men Rød Ungdom har fortsatt uavklart maoistisk arv på flere sentrale demokratispørsmål. Debatten føres både som en videreføring av Kjersti Ericsson og kvinneopprørets avgjørende teoretiske nyvinninger (for eksempel debattheftet "Fram for et sosialistisk folkestyre" fra 1999), og i kamp mot (ml)-tradisjonen (eksempelvis "Post (m-l)"-debatten i Klassekampen tidlig i 1999). Diskusjonene kulminerer i resolusjonen "En sosialisme for vår framtid" på landsmøtet i år 2000. Det er her sosialistisk folkestyre endelig blir Rød Ungdoms vedtatte sosialismelinje.

Det er viktig å se folkestyre-begrepet i denne norske (ml)-konteksten. Da forstår man hvorfor sosialismeresolusjonen vår ikke er å storme inn åpne dører, eller enkelt og greit en kosmetisk endring for å gi den revolusjonære sosialismen en extreme makeover. Sosialistisk folkestyre er ikke et forsøk på å face-lifte maoismen. Men hva er det da?

Videreføring av det borgerlige demokratiet

Man kan si mye rart om kapitalismen, men når alt kommer til alt så kan ingen nekte for at kapitalismen var et framskritt sett i forhold til den totalitære føydalismen som preget i middelalderen. Blant de viktigste framskrittene var innføringa av det borgerlige demokratiet (om enn bare i en liten del av den kapitalistiske verden) og de borgerlige frihetene (ytringsfrihet, trykkefrihet, trosfrihet og organisasjonsfrihet). Disse frihetene er det nødvendig for oss revolusjonære å videreføre og videreutvikle for alle deler av befolkninga. Dette vil bety at vi må tillate borgerskapet å organisere egne partier, så framt disse grupperingene ikke tar til våpen eller bryter loven på annet vis. Dette vil bety at vi må møte Torbjørn Røe Isaksen i skoledebatt og argumentere mot gjeninnføringa av kapitalismen. Og dette vil bety å gi folk muligheten til å velge vekk sosialismen (hvis de mot all formodning skulle savne å bli undertrykt).

Men misforstå meg rett: Det er i mitt hode ingen demokratisk rettighet at et lite mindretall skal få eie andre menneskers arbeid. Det er heller ingen demokratisk rettighet å starte voldelig kontrarevolusjon på vegne av et mindretall. Det sosialistiske folkestyret skal da også være en rettsstat som beskytter flertallet, også mot voldelige kupp og utbytting, ellers blir det verken sosialisme eller folkestyre ut av det.

Det er sentralt å understreke at vårt sosialistiske folkestyre, i motsetning til det borgerlige demokratiet, skal være et virkelig demokrati. Det nytter ikke å ha borgerlige friheter og rettigheter som ingen kan bruke. Sentralt i dette står mediepolitikken, som blir behørig tatt opp i "En sosialisme for vår framtid":

"Sosialismen må skape massemedier som styrker demokratiet. Dette kan ikke bety statlig kontroll over alt, det blir på ingen måte demokratisk. Mediene må forankres i folkelige organisasjoner, som fagbevegelse, miljøbevegelse og så videre. Redaksjonene må stå fritt til å utforme journalistikken, men den styrende kontrollen over bedriftenes utvikling må ligge hos organisasjoner bygd på folkets interesser.

Det er også mulig å lage demokratiske regler for adgang til mediene. For eksempel kan det være sånn at man har krav på å få 5 minutter i beste sendetid på en TV-kanal hvis man samler inn for eksempel 2000 underskrifter for en sak. Dette skaper en sikkerhetsventil som gjør at sterke folkekrav ikke kan sensureres vekk av redaksjonene."

Kjønns- og arbeiderkvotering, strenge rotasjonsregler i forhold til maktposisjoner, folkelig budsjettering (allerede utprøvd i Porto Alegre i Brasil) og folkelig oppløsningsrett (allerede utprøvd i Chavez' Venezuela) er andre tiltak som vil bli sentrale i å skape et demokrati også andre steder enn på papiret.

Demokrati fra dag én - den despotiske sosialismen er en papirtiger

Rosa Luxemburg skriver i sin Lenin-kritiske tekst Den russiske revolusjonen fra 1918:

"[Men] det sosialistiske demokrati begynner ikke først i det lovede land, når underbygningen av sosialistisk økonomi er laget, som en ferdig julepresang til det flinke folket som i mellomtiden trofast har støttet de få sosialistiske diktatorer. Sosialistisk demokrati begynner samtidig med avskaffelsen av klasseherredømmet og oppbyggingen av sosialismen. Det begynner i samme øyeblikk det sosialistiske partiet har erobret makten."

Dette sitatet er etter min mening sentralt. Sosialistisk folkestyre skal bety folkestyre fra dag én, uten kompromisser. Ingen overgangsfase til det lovede land skal rettferdiggjøre noen kompromisser når det gjelder demokratiske friheter. Verken kontrarevolusjon eller utbytting er etter mitt syn demokratiske rettigheter. Det tradisjonelle synet i vår bevegelse har vært at sosialismen (som kapitalismen) kan bety mange forskjellige overbygninger - at en sosialistisk overbygning kan variere fra det hardeste diktatur til det flotteste demokrati - på samme måte som den kapitalistiske overbygningen har variert fra Hitlers Tyskland til Gerhardsens Norge. Denne analysen av sosialismen mener jeg er feil.

Nedfelt i den sosialistiske basis mener jeg nemlig det ligger en forutsetning som umuliggjør at en annen overbygning enn folkestyre: at folk skal ha makt over produksjonsmidlene. Denne konklusjonen baserer seg på følgende resonnement: Eiendomsforholdene, som er en del av basis, vil under sosialismen være at folk har makt over produksjonsmidlene og styrer disse demokratisk. Folkestyret over produksjonsmidlene er hele essensen i sosialismen - selve det som gjør sosialismen til sosialisme. Uten folkets makt over produksjonsmidlene har vi altså ikke lenger med noen sosialisme å gjøre. Med denne forutsetningen i bånn blir resten av det ideologiske resonnementet enkelt: det er umulig å tenke seg en sosialisme uten at flertallet råder over produksjonsmidler. Skal disse styres i tråd med sosialismens viktigste forutsetning, proletariatets styring over produksjonsmidlene, må staten åpenbart være demokratisk. Med sosialisme-resolusjonens ord:

"Ordene sosialisme og demokrati kan ikke skilles fra hverandre. Sosialismen er arbeiderklassens samfunn, den sosialistiske økonomien er styrt av behovene til folk flest. Dette er ikke mulig å oppnå på andre måter enn gjennom folkestyre. Ingen elite i statsapparatet, uansett hvor marxistisk den måtte være, kan "regne ut" arbeiderklassens interesser, et diktatur på vegne av arbeiderklassen kan ikke utvikle et sosialistisk samfunn. Derfor kan ikke sosialismen beskrives bare i økonomiske vendinger. Det er i sammenhengen mellom økonomi og politikk - i den folkestyrte økonomien - at vi finner kjerna i den sosialistiske produksjonsmåten."

I klartekst betyr dette at sosialismen ikke kan være despoti - at den opphører å være sosialisme så fort den blir despotisk. Jeg mener med andre ord at den despotiske sosialismen er en selvmotsigelse; enten er det ikke despoti ellers er det ikke sosialistisk. Kort sagt er den despotiske sosialismen en papirtiger.

2005: Ready for take-off

Det er ingen som sitter på svarene på hvordan sosialismen vår skal være, selv om vi har lagt prinsippet om demokrati i bunn. Ekte folkestyre skapes av folk flest nedenfra. Det er en rekke spørsmål jeg ikke har hatt plass til å ta opp her, og jeg er slett ikke sikker på hvordan vi skal få landet vår sosialismevisjon på riktig klode. Det er bare en ting jeg vet, vi kommer ikke ned på jorda igjen via flygende griser.

| Flere valg ...