Rødt! marxistisk tidsskrift

Det tjuende århundres dominerende myte var myten om den rasjonelle kapitalismen. De to økonomene som bidro mest til å fremme denne ideen var John Maynard Keynes og Joseph Schumpeter. Arbeidet til begge to var utløst av den store historiske krisa i kapitalismen som kom til uttrykk i første verdenskrig, den store depresjonen (note 1) og andre verdenskrig. Etter de største redslene verden har sett, fulgt av framveksten av et alternativt og konkurrerende system i Sovjetunionen, var det nødvendig for kapitalismen i etterkrigstida å etablere seg på nytt, både ideologisk og materielt.

John Bellamy Foster er redaktør av tidsskriftet Monthly Review.
Artikkelen er oversatt av Harald Minken og trykkes med tillatelse av Monthly Review.

De to økonomene som mest effektivt hadde svart på den ideologiske utfordringa, var Keynes og Schumpeter - ikke bare fordi de representerte det beste i borgerlig økonomisk ideologi, men også fordi de var ledende representanter for den borgerlige økonomiske vitenskapen. Det de formulerte i sine økonomiske analyser, var forutsetningene for en rasjonell kapitalisme, og i det minste et håp om at disse forutsetningene kunne oppfylles.

La oss først ta for oss Keynes. Keynes, som virket i Cambridge i England, var sjølve inkarnasjonen av rasjonell kapitalisme. Han så ikke bare motsigelser i systemet, men trodde også at de lot seg styre rasjonelt. Det gjaldt både forholdene mellom kapitalistiske stater og reguleringen av de indre motsigelsene i akkumulasjonsprosessen. I Økonomiske konsekvenser av freden (1919) kritiserte han Versailles-traktaten for de rovgriske krigsskadeerstatningene som den påla Tyskland som tapende part i krigen. De kunne føre til en ny verdenskrig, antydet han. Som svar på den store depresjonen skreiv Keynes sitt hovedverk, Den generelle teorien om sysselsetting, rente og penger (1936), der han tilbakeviste Says lov (den ortodokse oppfatningen til tilbudssideøkonomene om at tilbudet skaper sin egen etterspørsel). For første gang i borgerlig økonomisk vitenskap tok dette verket alvorlig opp spørsmålet om strukturelle økonomiske kriser under kapitalismen og hva statene kunne gjøre med det.

For Keynes var nøkkelen å få staten til å gripe inn og skape tilstrekkelig effektiv etterspørsel (note 2) til å sikre full sysselsetting. Som Paul Sweezy påpekte i et foredrag ved Istanbul-universitetet for ti år sida ("Finanskapitalens triumf", Monthly Review juni 1994), var det også Keynes' oppfatning at framveksten av en dominerende stilling for finanskapitalen, som i 1920-åra, betyr slutten for den rasjonelle kapitalismen, og forvandler produktiv næringsvirksomhet til "en boble på en virvelstrøm av spekulasjon", for å bruke hans ord. Derfor tok han til orde for "barmhjertighetsdrap på rentenisten". Han argumenterte for regulering av frihandelen og en viss grad av nasjonal sjølberging, som svar på globaliseringstendensene i hans tid. Han var en av hovedarkitektene bak Bretton Woods-systemet, som skulle stabilisere verdenshandelen og verdens finanssystem gjennom opprettelsen av GATT (Hovedavtalen om tollsatser og handel), Pengefondet og Verdensbanken. Generelt anser man at keynesianismen pekte framover mot sosialdemokratiet og velferdsstaten som den kapitalistiske rasjonalitetens uttrykksformer. Den så ut til å innvarsle en reformasjon grunnlagt på et politisk kompromiss mellom arbeid og kapital.

Ved starten av den store depresjonen i 1930 skreiv Keynes en artikkel kalt De økonomiske mulighetene for våre barnebarn. Der hevdet han at det økonomiske problemet, dvs problemet med å tilfredsstille basisbehovene til alle i de rike landene, kunne være løst om hundre år. Spørsmålet ville da bli hvordan en skulle takle fritida, når arbeidsuka blei redusert til tre timer om dagen i fem dager. På det tidspunktet ville kanskje en ny moral utvikle seg og bringe samfunnet "ut av den økonomiske nødvendighetens tunnel og inn i dagslyset", hevdet han. Men inntil da ville verden måtte holde seg til en foreldet moralkodeks der "rettferdig er stygt og stygt er rettferdig", dvs en moral bygd på den grådighet og utbytting som driver den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen.

Schumpeter, som virket ved Harvard i USA, var en mer konservativ type, og i opposisjon til Keynes og keynesianismen. Han framholdt begrepet om den rasjonelle entreprenøren som kjerna i kapitalismen, og hevdet konsekvent at framveksten av monopoler og oligopoler, så uunngåelig den enn er, på sikt kunne føre til kapitalismens undergang. Han argumenterte mot forestillinger om strukturelle økonomiske kriser i kapitalismen, og brukte teorien om lange bølger (Kondratieffs femtiårsbølger) for å forklare den lange nedgangsperioden rundt den store depresjonen. Ikke noe var mer feilaktig for Schumpeter enn synspunktet til Alvin Hansen, den ledende keynesianeren i USA, om at kapitalismen tenderte mot økonomisk stagnasjon av økonomiske grunner. Schumpeter mente at kapitalismens problemer var sosiologiske, nemlig på den måten at de nødvendige ytre betingelsene for fri utfoldelse av entreprenørens funksjoner ville komme til å forsvinne. I et kapittel om "murer som styrter sammen" i hovedverket Kapitalisme, sosialisme og demokrati (1942) forklarer han hvordan entreprenørånden og dens vitale rolle nå, i kapitalkonsentrasjonens tidsalder, er undergravd av fraværende, passive eiere uten funksjoner i bedriften og av "mekaniseringen av framskrittet". Dette underminerer det kapitalistiske systemet.

Schumpeter hevdet også at kapitalismen som et rasjonelt økonomisk system står i motsetning til imperialismen, som oppstår, i våre dager som i fortida, når det utvikles en krigsmaskin. Økonomiske faktorer som bidrar er også framveksten av monopolistiske storselskaper. "Kapitalismen er av natur anti-imperialistisk," sier han i Imperialismenes sosiologi (1919). "Vi kan ikke på noen enkel måte avlede de imperialistiske tendensene som faktisk finns, fra kapitalismen, men må åpenbart betrakte dem bare som fremmedelementer, innført i kapitalismens verden fra utsida, og understøttet av ikke-kapitalistiske aktører i den moderne verden."

Verken Keynes eller Schumpeter var så naive at de trodde at kapitalismen kunne utvikle seg utelukkende etter sin egen logikk, uten inngrep utenfra. Dette er et syn som forbindes med myten om det sjølregulerende markedet, som nå har erstattet myten om den rasjonelle kapitalismen i den dominerende ideologien, og som forbindes med navnet Friedrich Hayek og våre dagers nyliberalisme. Med Schumpeters ord: "Ingen samfunnssystemer kan noensinne overleve om de tillates å utvikle seg etter sin egen logikk. Du kan bare se på dagens situasjon. Det finns ikke den bedrift, den bransje eller det land som kunne overleve under de reglene som de sikkert ville leve under hvis de fikk bestemme sjøl." (Note 3.) Det samme gjelder kapitalismen som helhet. Overlatt til seg sjøl ville den så grundig påføre sin logikk på alt annet rundt seg at det ville underminere de sosiologiske og kulturelle elementene som den ikke kunne klare seg uten. Etter Schumpeters pessimistiske syn var kapitalismen skjebnebestemt til å undergrave seg sjøl på denne måten, siden forsøkene på å regulere den og redde den fra seg sjøl ville føre til samme resultat, om ikke raskere. Kapitalismen, konkluderte han, vil ikke overleve. Likevel har Schumpeter, i like stor grad som Keynes, formulert noen av vilkårene for det som blei oppfattet som rasjonell kapitalisme.

Den nye mytologien om en rasjonell kapitalisme sprang naturligvis ikke ut av hodene til to økonomer. Den gjenspeilte ånden i en tid med gjenskapt kapitalisme under USAs ledelse. USA hadde kommet så å si uskadd fra andre verdenskrig, og sto for halvparten av verdensproduksjonen, 60 % av industrien, en valuta som blei betraktet som så god som gull, og monopol på atomvåpen. USA, som økonomisk, politisk og militært var langt den mektigste makta etter andre verdenskrig, så ut til å representere denne nye kapitalistiske rasjonaliteten. Opprettelsen av Bretton Woods-systemet for internasjonal handel og finans og plasseringen av FN i New York, ga løfter om en annen og mer stabil kapitalisme. Den forholdsvis milde behandlingen av det okkuperte Tyskland og Japan og etableringen av Marshall-hjelpa for å hjelpe de europeiske landene i den økonomiske gjenoppbyggingen, tydet på en velvillig politikk fra den nye verdensmakta. USA etablerte Nato og en enda breiere allianse mellom USA, Europa og Japan. I Vest-Europa blomstret sosialdemokratiet i et tilsynelatende komfortabelt og gjensidig nyttig partnerskap med kapitalen. Velferdsstatens framvekst blei det klareste uttrykk for den nye organiserte kapitalismen.

Økonomien i Vest-Europa og Japan blei raskt gjenoppbygd. Rask økonomisk vekst utløste en ny gullalder, som minnet om de beste åra i kapitalismens ungdom. Den europeiske kolonialismen gjorde retrett i møtet med antikoloniale bevegelser og revolusjoner i den tredje verden. USA, som framstilte seg som en motmakt mot kolonialismen, tok initiativet i en ny utviklingsideologi for eksport til periferien.

I USA sjøl gjennomførte man antitrusttiltak for å sikre fortsatt konkurranse. Presis bruk av de finanspolitiske og pengepolitiske virkemidlene blei sett som nøkkelen til å styre økonomien. Drøye to tiår etter krigen proklamerte de ledende amerikanske økonomene, som Paul Samuelson, den første vinneren av Nobelprisen i økonomi, at konjunktursvingningenes tid var forbi. De ledende guruene i USA fant opp uttrykket Pax Americana for å beskrive den nye æraen av framskritt under amerikansk hegemoni. Andre ganger snakket de om "det amerikanske århundret". Samfunnsvitenskapsfolk over hele Vesten feiret den nye rasjonelle og funksjonelle kapitalistiske orden.

Alt dette utspilte seg med den kalde krigen som bakgrunn, inkludert to varme kriger i Asia. I USA blei mccarthyismen, den antikommunistiske heksejakta, brukt til å knuse New Deal-koalisjonen mellom arbeidere, borgerrettsforkjempere og småbønder. I Et essay for vår tid (1951) kalte den kritiske kulturhistorikeren H Stuart Hughes USA for "det nye Bysants". Det syntes han var et mer dekkende uttrykk enn "det nye Rom". Med det ville han framheve den konservative og religiøst-moralistiske karakteren til dette verdensriket, og ideen om at USA hadde blitt siste skanse for en utdøende sivilisasjon. Washington blandet seg inn over hele verden og påførte millioner av mennesker død og ødeleggelse for å understøtte diktaturregimer som den sa var støttespillere for "den frie verden". Men alt dette kunne forklares, ifølge den dominerende ideologien, som et forsvar for en ny rasjonell kapitalistisk sivilisasjon. Det var slett ikke en forlengelse av det gamle kapitalistiske imperiet.

Naturligvis var det ikke alle økonomer som tok opp ideen om en ny rasjonell kapitalisme. Kritikken var særlig sterk i den marxistiske tradisjonen. Et av disse avvikende synspunktene sprang ut av det som ofte har blitt kalt monopolkapital-teorien. Den forbindes med Paul Baran og Paul Sweezy og Monthly Review i USA, men vokste fram fra de kritiske økonomiske teoriene til Michal Kalecki og Josef Steindl i Europa. Midt under gullalderen til etterkrigskapitalismen, i 1966, ga Baran og Sweezy ut Monopolkapitalen. Der framholdt de at velstandsveksten i etterkrigstida så langt fra skyldtes en mer rasjonell og organisert kapitalisme, men var et forbigående produkt av særlige utviklingsfaktorer i den spesielle historiske situasjonen. Kapitalismen i sitt monopolkapitalistiske stadium tenderer normalt mot økonomisk stagnasjon på grunn av manglende mulighet til å absorbere det veldige faktiske og potensielle overskuddet som den disponerer over. Gitt denne tendensen til stagnasjon i monopolkapitalismen var det ikke stagnasjonen som trengte en forklaring, men heller velstandsveksten. Derfor festet de oppmerksomheten på kreftene som motvirket stagnasjonen, og som hadde virket til å holde den kapitalistiske økonomien på beina. Noen av dem var reint forbigående, som for eksempel:

• 1. Oppbyggingen av pengereserver på forbrukernes hender i USA under andre verdenskrig, som rett etter krigen fant utløp i en forbruksfest.
• 2. Den andre store økningen av bilkjøp og bilbruk i USA, knyttet til veksten i forstedene og utbyggingen av det nasjonale hovedvegnettet. Dette stimulerte stål-, glass- og gummiindustrien.
• 3. Gjenoppbyggingen av økonomien i Europa og Japan etter krigen.
• 4. Stabiliteten som fulgte med USAs fullstendige hegemoni over verdensøkonomien, kjennetegnet ved dollarens absolutte dominans.

I tillegg til disse mer forbigående faktorene var det imidlertid også langsiktige strukturendringer i kapitalismens virkemåte, særlig i USA. De omfattet:

• 5. En massiv og varig økning i militærutgiftene i USA, opprinnelig med begrunnelse i den kalde krigens våpenkappløp, men i hovedsak innrettet mot å opprettholde det imperialistiske systemet.
• 6. Utviklinga av moderne reklame og markedsføring, eller med andre ord en økonomi basert på høyt forbruk, understøttet av markedsføring, utviklinga av forbrukskreditt og høy gjeld i husholdningene.
• 7. Framveksten av en kvalitativt ny finansiell overbygning som til en viss grad opererer uavhengig av den produktive basisen i den kapitalistiske økonomien, og finanseksplosjonen i kjølvannet av det.

For Baran og Sweezy representerte dette nye akkumulasjonsregimet et "irrasjonelt system" (det er navnet på siste kapittel i Monopolkapitalen), i motsetning til myten om en ny rasjonell kapitalisme. Få, om noen, av kjennetegnene på den rasjonelle kapitalismen, slik Keynes og Schumpeter oppfattet den, gjelder under monopolkapitalismen. Kapitalismen har ikke blitt mindre imperialistisk. Snarere har imperialismen og militarismen blitt bygd inn i hver fiber av dens daglige operasjoner, og er integrert i dens økonomiske virkemåte som aldri før. Det amerikanske hegemoniet kunne bare opprettholdes gjennom kriger i Asia og andre steder. Stimulering av den effektive etterspørselen gjennom offentlig forbruk og finanspolitisk og pengepolitisk finstyring - kjennemerkene på keynesiansk politikk - var fullstendig utilstrekkelig til å hindre tendensen til stagnasjon under kapitalismen. Velferdsstaten, som blei hyllet av keynesianerne og sosialdemokratene, forblei alltid underutviklet i den mest utviklede, mest stabile kapitalistiske nasjonen, USA. De etablerte interessene sørget for det. Det man oppfattet som suksesshistorier i økonomisk vekst og stabilitet var i virkeligheten produktene av gunstige historiske omstendigheter og kunstige økonomiske stimuli. Veksten under dette systemet var avhengig av markedsføring og lånefinansiering snarere enn produktive investeringer. Schumpeters entreprenør var ikke lenger sentral i systemet, men var erstattet av gigantiske monopolselskaper. Kapitalismens delvise misforståelse - dens idealiserte teori om likt bytte - har brutt nesten fullstendig sammen under monopolistisk prissetting og produksjonsbegrensende avtaler.

Tross manglende etterspørsel holdt man fortjenestemarginene oppe ved å la maskiner og fabrikker stå stille i stedet for å senke prisene. Det førte til konstant høye andeler av ledige kapasitet. Lønnsutbyttinga blei hardere i stedet for å bli redusert og gi økt fritid, slik Keynes hadde tenkt seg. Samtidig blei fritida bare en ny form for utbytting, "lettfordøyelig underholdning", utformet for å styrke et økonomisk system som til tross for den veldige produksjonskapasiteten ikke var i stand til å endre menneskenes vilkår på noen meningsfull måte eller lette byrdene på den enkelte arbeider.

Sentralt i Baran og Sweezys analyse sto synspunktet at det monopolkapitalistiske systemet ikke kunne fortsette uten kriser i framtida, til tross for alle de veldige, irrasjonelle tiltakene som blei brukt for å holde det sammen. Stagnasjonskreftene truet hele tida med å få overhånd. Tidlig i 1970-åra, bare få år etter at boka kom ut, var USA igjen fanget i en alvorlig økonomisk krise. Denne nye krisa blei ekstra komplisert av at den kom samtidig som en energikrise i kjølvannet av Opecs reaksjon på Yom Kippur-krigen, og på grunn av sterkere økonomisk konkurranse fra utlandet, som innvarslet at USAs hegemoni var på retur. Hele det USA-sentrerte økonomiske verdenssystemet viste seg å være ustabilt.

Krisa i begynnelsen av 1970-åra blei ytterligere komplisert av USAs tap i Vietnam. Krigen hadde bidratt til en alvorlig svekkelse av dollaren, og dermed en stor strøm av dollar ut av landet og oppbyggingen av eurodollarmarkedet. Resultatet var slutten på gull-dollar-standarden i 1971, da Nixon lot dollaren flyte fritt i forhold til gull. Imens hadde tapet i Vietnam medført sterke begrensninger på USAs mulighet til å bruke sin krigsmaskin til å løse sine økonomiske problemer ved å øke sitt nærvær utenlands.

Sammen med Harry Magdoff, forfatteren av Imperialismens tidsalder (1969), var Paul Sweezy redaktør av Monthly Review da den økonomiske krisa brøt ut igjen. De to understreket alle de faktorene som tidligere var presentert i Baran og Sweezys Monopolkapitalen, men insisterte dessuten enda tydeligere på at stagnasjon var monopolkapitalismens normaltilstand, slik at det som trengte forklaring var grunnlaget for den økonomiske veksten som nå var borte, snarere enn stagnasjonen sjøl. Det faktum at stagnasjonen var kommet tilbake til tross for alle de store anstrengelsene for å holde veksten oppe, viste til fulle hvor dyp motsigelsen var. Slik forholdene var, var krisa derfor irreversibel.

Nå, nesten fire årtier etter at Monopolkapitalen kom ut, er det ingen tvil om at den vurderinga i all hovedsak var riktig. Veksten i verdensproduksjonen per innbygger (bruttonasjonalproduktet per innbygger i alle land) var åpenbart langsommere i 1970-åra enn i 1960-åra. Men det var ikke slutten på problemene: Den var langsommere i 80-åra enn i 70-åra, langsommere i 90-åra enn i 80-åra, og så langt langsommere i det nye århundret enn i 1990-åra (se "Stagnasjonen i sysselsettinga", Monthly Review april 2004). Utviklinga i den amerikanske økonomien og økonomien til de andre rike landene følger samme mønster, med tiår av stadig dypere stagnasjon.

Svaret til de kapitalistiske landene på det nye frambruddet av stagnasjon kom ganske raskt og likt over hele linja. Ved slutten av 1970-åra hadde det fått sin faste form både på det nasjonale og globale plan. Hvis rasjonell kapitalisme (i den keynesianske utgava) hadde vært noe annet enn en ideologisk luftspeiling, ville man nå ha forsøkt å iverksette mer radikale keynesianske og sosialdemokratiske programmer som svar på krisa. Formodentlig ville dette ha tatt forma av omfordeling av formue og inntekt fra toppen av samfunnet til de fattigste, utbygging av velferdsstaten og en politikk for full sysselsetting og økonomisk trygghet generelt - og dessuten det som man av og til forestilte seg som en "global Marshall-plan" for å hjelpe den tredje verden. Det faktum at ikke noe av dette blei forsøkt, og at den oppskrytte keynesianismen forsvant øyeblikkelig, uten kamp, så snart kapitalen følte overskuddet sitt truet, er talende nok i seg sjøl.

Som Joyce Kolko bemerket i Omstruktureringa av verdensøkonomien i 1989, så "foretar kapitalen restrukturering gjennom vekst, ikke etter en strategisk plan". Det som raskt dukker opp, var en tilbudssidetenking som gjenspeilte kapitalens forsøk på å få orden på sin akkumulasjonslogikk. Alle tidligere forsøk på å begrense og regulere systemet blei oppgitt. Slik opplevde vi i 1970- og 80-åra at en rekke nye begreper, som nå har blitt dagligdagse, dukket opp: stivheter, omstrukturering, avregulering, privatisering, det frie markedet og (med en mer kritisk klang) nyliberalismen. Målet blei å tvinge lønningene nedover, bryte fagforeningenes makt, fjerne trygdeordninger og forbrukssubsidier, fjerne hindringer for den frie bevegelsen av kapital, omfordele inntekt fra de lavtlønte til de høytlønte, og tilsvarende tiltak i verdensmålestokk. På grunnleggende områder som sysselsetting, helsevesen, utdanning, pensjon, matvaretilgjengelighet, miljøet osv tok prinsippet om den uinnskrenkede kapitalismen over. Den antatte rasjonaliteten, som forbindes med tenkere som Keynes og Schumpeter, og før dem Max Weber, som beskreiv kapitalismen som "fornuftens temming" av en "irrasjonell impuls", var plutselig bare et fjernt minne, retorikk fra en svunnen tidsalder (note 4).

Til tross for at de kapitalistiske økonomiene vokste seinere for hvert tiår, blei ikke markedsfetisjismen svakere, men vokste seg sterkere og sterkere. Etter hvert som kapitalismen oppnådde vekstrater godt under det den oppnådde rett etter krigen, og klasseorganiseringen nederst i samfunnet blei mye svakere enn før, gikk systemet tilbake til en mer direkte utbyttende form. Den gjorde ikke mye for å fremme velferden i nasjonene som helhet, men økte likevel rikdommen på toppen. De herskende ideene, dvs. ideologien til den herskende klassen, endret seg i samsvar med det. Med den nye trua på systemets sjølregulerende evne blei Hayek plutselig betraktet som Keynes' overmann.

Ikke bare kapitalismen kom tilbake. I kjølvannet av Sovjetblokkas sammenbrudd tok den nakne imperialismen seg opp, når USA dro fordel av Sovjets sammenbrudd og forsøkte å reetablere eller endatil utvide sitt verdensherre-dømme. Om imperialismen for Schumpeter var et biprodukt av krigsmaskinen og monopoliseringen, snarere enn en indre egenskap ved kapitalismen, så viser virkeligheten i dag at et slik skille enten er irrelevant eller falskt. USA, den mektigste staten i det kapitalistiske verdenssystemet, og den som ser seg sjøl som den beste representanten for systemets logikk, har åpent valgt en strategi for å beholde sitt økonomiske og politiske herredømme ved militære midler. Man gikk så langt som til å erklære dette for hele verden i Den nasjonale sikkerhetsstrategien for USA, utarbeidet i 2002. Samtidig med denne erklæringen begynte Washington å slå på krigstrommer for en invasjon i Irak - kanskje det landet som har de største uutnyttede oljereservene i verden, og derfor kanskje de største mulighetene til å utvide oljeproduksjonen - under påskudd av forsvar mot de ikke-eksisterende masseutryddelsesvåpnene. I løpet av få måneder var invasjonen et faktum, fulgt av en langvarig okkupasjon og fortsatt krig. I dette tilfellet var maktutøvelsen sjøl begrunnelsen for maktutøvelsen. Imperiet skulle nå æres. Terroristangrepene i 2001 hadde forvandlet resten av verden til røverhuler, som måtte holdes i sjakk på den måten som USA, i koalisjon med de mindre landene som var villige til å underkaste seg USAs interesser, fant det for godt.

På den økonomiske fronten ga stagnasjonen opphav til en verdensomspennende kasinoøkonomi, etter hvert som kapitalen søkte nye plasseringer for overskuddet. Det vi ser er ikke Keynes' "barmhjertighetsdrap på rentenisten", men en relativ reduksjon i produksjonen i de kapitalistiske landene, hvor produksjonen har blitt underordnet en "verdipapiriseringsprosess". Sjøl om dette snarere er en virkning enn en årsak til stagnasjonen, har det frambrakt en virkelig endring av systemet, i form av finanskapitalens dominans og en mer ustabil, ukontrollerbar kapitalisme. Som Sweezy bemerket i Finanskapitalens triumf: "I tidligere tider var det ingen" (heller ikke Keynes) "som drømte om at spekulasjonskapitalen - et fenomen like gammelt som kapitalismen sjøl - skulle vokse til å dominere en hel nasjonaløkonomi, langt mindre en hele verden. Men det har den gjort." En konsekvens av dette, i følge Sweezy, er at makta har blitt flyttet fra styrerommene til storselskapene og over i finansmarkedene (hvor storselskapene sjøl er blant de store aktørene). Stater har også i stigende grad måttet innse at de er fanger av kapitalmarkedene. Derfor, sier Sweezy, "har Adam Smiths usynlige hånd gjort comeback, og med ny kraft". Men resultatet har ikke blitt en mer rasjonell, men en mindre rasjonell kapitalisme. Den usynlige handa er nå handa til finanskapitalen, som jakter jorda rundt, som en utvekst fra den globaliserte monopolkapitalismen.

Disse tiåra med økonomisk stagnasjon og finansiell eksplosjon har også vært tiår hvor kapitalen mer og mer har tæret på miljøet i verden. Akkumulasjonssystemet under den globaliserte monopolkapitalismen undergraver de grunnleggende biokjemiske prosessene på planeten, i det det fremmer prangende avfallsproduksjon og voksende ulikhet. Global oppvarming har stått fram siden 1980-åra som den største trusselen mot biosfæren slik vi kjenner den, og problemet har raskt blitt verre. Det virker nå svært usannsynlig at gjennomsnittstemperaturen på jorda skal øke så lite at samfunnet enkelt kan tilpasse seg. En økning i gjennomsnittstemperaturen på to grader over nivået fra før den industrielle revolusjonen - den antatte skillelinja mellom katastrofalt og ikke-katastrofalt nivå - vil snart være uunngåelig. I tillegg frykter vitenskapsmennene mer og mer at vi skal få en global oppvarming ute av kontroll på grunn av de kumulative virkningene som forbindes med svekket evne til opptak av CO₂ i verdenshavene og skogene - en sannsynlig effekt av den globale oppvarminga sjøl. I Antarktis smelter isbreene og iskappa blir tynnere, hvilket kan gi stigning i havnivået. Alle økosystemer på jorda er nå i forfall. Artene står overfor utrydding i et tempo som ikke har vært sett på 65 millioner år. Verdensomspennende mangel på ferskvann truer. Giftnivået i jorda øker. Alt dette og mer er bare å vente nå som en fornuftig regulering av miljøet under kapitalismen har vist seg å være en farlig drøm. Hva mer er, i stedet for direkte forsøk på å stoppe denne slags tendenser blir vi nå fortalt at i den nyliberale globaliseringens tidsalder er alle slike forsøk nytteløse - jamfør USAs nekting av å underskrive Kyoto-protokollen. I stedet blir vi bedt om å stole på markedets magi når det gjelder å redde miljøet. Men det er ikke noe i kapitalismen, som ikke har noen annen logikk enn kapitalakkumulasjonens logikk, som skulle tilsi at noe slikt skulle skje.

Alt dette er med på å knuse Keynes' forhåpninger om at det økonomiske problemet (og det materielle problemet generelt) kunne la seg løse på hundre år. På den ene sida blir det økonomiske problemet - eksistensen av sult og ulikhet - forlenget i tid og på mange måter gjort verre av kapitalismen sjøl. På den andre sida resulterer illusjonen om at "stygt er rettferdig", som Keynes var talsmann for, i en rask forverring av de materielle vilkårene for eksistens på jorda. Som Jared Diamond forklarer i boka Kollaps, er det nå fornuftig å regne med muligheten for et økologisk sammenbrudd for det kapitalistiske verdenssamfunnet, på liknende vis som tidligere tiders økologiske sammenbrudd av sivilisasjoner.

Kort sagt, i en verden der alt er overlatt til markedet, dvs kapitalakkumulasjonen, vil de grunnleggende problemene som splitter og truer menneskesamfunnet og planeten, med nødvendighet bli verre.

Den politiske betydningen av alt dette blir klar om vi innser at venstresidas politikk i Vesten etter krigen bygde fra starten på ideen om en rasjonell kapitalisme. Det gjelder både sosialdemokratiet og det som blei kalt eurokommunismen. Det man gikk inn for var radikale reformer på grunnlag av en ny, stabil, organisert, samlende og rasjonell kapitalisme. Som Lucien Goldmann, en ledende europeisk marxistisk intellektuell, uttrykte det: "Med begrepet 'organisert kapitalisme' mener vi den nåværende perioden der nye reguleringsmekanismer bygd på statlige inngrep har gjort det mulig med kontinuerlig økonomisk vekst, og reduksjon, for ikke å si full avskaffelse, av samfunnsskapte sosiale og økonomiske kriser" (note 5). Men den grunnleggende vurderinga bak dette var helt feil, som vi har sett. Om enn Keynes og Schumpeter klarte å pynte de farlige motsigelsene i den kapitalistiske samfunnsordenen med et håp om rasjonell kapitalisme, så var de likevel de farlige motsigelsene som slo igjennom til sist. Når stagnasjonen igjen viste seg, gikk kapitalismen i sitt monopolistiske stadium atter en gang tilbake til sin grunnleggende natur: å skånselsløst fremme akkumulasjonen, uansett hva det koster. Den kutta ut alle meningsfulle løfter om sosial forbedring og tok opp igjen maktas språk: "Det finns ikke noe alternativ."

Resultatet av denne klimaendringen har vært et dramatisk fall for sosialdemokratiet som politisk bevegelse. I 1981 blei Francois Mitterand valgt til den første sosialdemokratiske presidenten i Frankrike. Men hans klassiske sosialdemokratiske strategi med nasjonalisering og stimulering av etterspørselen brøt raskt sammen da kapitalen satte seg imot. På bare noen få år, med Mitterand framleis i presidentstolen, vendte Frankrike tilbake til nyliberalismen. Mitterands nederlag blei i vide kretser framstilt som et nederlag for sosialismen, men det det i stedet avslørte, var grensene for en sosialdemokratisk politikk, nå som etterkrigsboomen var slutt og kapitalismen hadde vendt tilbake til sin grunnform. Venstrepolitikken hadde basert seg på å iverksette rasjonelle reformer som var forenlige med en rasjonell kapitalisme, men uten å mobilisere en massebevegelse og bygge på styrken i folket. Men rommet for meningsfulle reformer som var spiselige for systemet hadde skrumpet inn til nesten ingen ting.

Sovjetblokkas fall gjorde alle ting verre, i den forstand at det nå ikke lenger så ut til å være noen hindringer for kapitalismens universelle utbredelse, og dermed ingen grunn lenger for systemet til å kle seg i fåreklær. Fra 1990-åra av blei verden vitne til en enda mer dramatisk overgang til naken kapitalisme, hjerteløs både i sin behandling av arbeiderne og i sitt herredømme over landene på bunnen av verdenshierarkiet. Både klassekamp fra toppen og imperialismen blei intensivert etter kapitalismens seier i den kalde krigen.

Sjølsagt er enda ikke alt tapt. Europa bevarer enda rester av velferdsstaten og sosialdemokratiet. Men de historiske seirene for arbeiderklassen forsvinner fort for nyliberalismens angrep. Når EU utvides trur framleis de landene som blir med, eller har utsikter til å bli med, som Tyrkia, at de slutter seg til en mer rasjonell kapitalistisk orden, modifisert av sosialdemokratiet. Men EU sjøl beveger seg raskt i en annen retning, mot en mer grunnleggende kapitalisme. Å bygge en strategi på å slutte seg til det europeiske sosialdemokratiet er å plukke opp en lære som er avkledd alle sine attraksjoner, og å strekke seg mot et sett av løfter som ikke lenger kan oppfylles, ikke engang midlertidig. Resultater er nødt til å bli skuffelser. Den vedvarende stagnasjonen har gjort middelvegen (som Storbritannias "tredje veg") umulig, unntatt som en måte å lette framveksten av liberalismen sjøl. Sosialdemokratiet som rasjonell politikk for en rasjonell kapitalisme har forvandlet seg til uhemmet kapitalistisk politikk for en uhemmet kapitalisme.

Den opplagte konklusjonen er at det ikke finns rom for en rasjonell venstrepolitikk i samsvar med kapitalens logikk. Alle forspeilinger om det motsatte har vist seg å være illusjoner. Men like sant er det at kapitalismen ikke lar seg forene med noe som kunne kalles en rasjonell høyrepolitikk. Med stagnasjonen og framveksten av nyliberal global omstrukturering har konservatismen blitt redusert til å få det frie markedet til å fungere ved å fjerne alle hindringer for kapitalakkumulasjonen på alle samfunnsområder. Resultatet er at alle aspekter av samfunnslivet og kulturlivet er redusert til varer og varehandel, noe som har skapt en dyp krise i familien, lokalsamfunnet og samfunnet som helhet. Og systemet fortsetter å stagnere uten noen synlig utveg, hvilket krever stadig større kutt i den sosiale infrastrukturen som holder det oppe, og stadig større menneskelige ofre. Intet økonomisk system, og særlig ikke kapitalismen, kan overleve hvis det overlates til å følge sin egen logikk uhindret, som Schumpeter understrekte. Til slutt vil det underminere seg sjøl. Ideen om det frie markedet er en farlig illusjon i en tid med økende klassemotsetninger, monopolisering, spekulasjon, militarisme og imperialisme. Høyrekreftenes politikk, med sin mangel på substans og rasjonelt grunnlag, har i økende grad dreid i retning av en rovkultur med åpent barbari: på nytt åpen rasisme, krig, imperialisme, sexisme og religiøs fundamentalisme. Til slutt vil et slikt samfunn, fanget i stagnasjonen og overlatt til å følge sin egen nedadgående logikk, ødelegge seg sjøl og alt innen rekkevidde - ikke gjennom økonomisk sammenbrudd, men gjennom økt barbarisme i verdensmålestokk.

Dette bringer oss tilbake til den grunnleggende sannhet at problemet er kapitalismen. Den eneste løsning, så vanskelig det enn måtte være å forestille seg det på det nåværende tidspunkt, er sosialismen, dvs. sosialisme slik bevegelsen alltid har ment den skulle være: revolusjonær, demokratisk, egalitær, miljøvennlig, og basert på massedeltakelse og massemobilisering. Vanskene med å etablere et slikt samfunn er enorme. Men enorm er ikke det samme som umulig, som Daniel Singer engang sa (note 6). Ønsker vi et stabilt, rettferdig, egalitært, bærekraftig samfunn der "den enkeltes frie utvikling er forutsetningen for alles frie utvikling", så er det ikke noe annet alternativ enn en lang marsj til sosialismen, drevet framover av en voksende sosialistisk bevegelse. Allerede ser vi tegn til en ny demring - i et bredt spekter som spenner fra antiglobaliseringsbevegelsen til de tapre revolusjonære ungdommene i fjellene i Nepal. Det er dette nye spennet av revolusjonære bevegelser som vi nå må vie oss til og gi vår støtte.

Noter:

1. Krisa i trettiåra kalles i USA den store depresjonen. Oversetters anm. [Tilbake]

2. Effektiv etterspørsel er et begrep hos Keynes, og betyr kjøpekraftig etterspørsel. Oversetters anm. [Tilbake]

3. Joseph Schumpeter (1991): The economics and sociology of capitalism. Princeton University Press, Princeton, New Jersey, side 194 og 301. Joseph Schumpeter (1950): Capitalism, socialism and democracy. Harper and Brothers, New York, side 131-142. Schumpeters argument om monopol i Capitalism, socialism and democracy blir ofte misoppfattet som et enkelt og rettfram forsvar for økonomisk konsentrasjon. Schumpeter forsvarte i stor grad det økonomiske grunnlaget for storselskapene, slik han hadde for vane, men så dem samtidig som krefter som undergravde de sosiologiske røttene til det kapitalistiske samfunnet. [Tilbake]

4. Max Weber (1958): The protestant ethic and the spirit of capitalism. Charles Scribner's Sons, New York, side 17. [Tilbake]

5. Sitert fra Istvan Meszaros (1989): The power of ideology. New York University Press, New York, side 63. [Tilbake]

6. Daniel Singer (1988): Is socialism doomed? Oxford University Press, New York, side 277. [Tilbake]

| Flere valg ...